Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Gled deg aldri over det som ille er, vend alltid vondt til godt.

Vers 34

SideToppBilde

Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: illu feginn ver þú aldregi, en lát þér at góðu getit.

Vers 34

heim

meg

ideologi

asatru

kunst

kaos

gestrbok

lenker


Musikk Visuelle Uttrykk Ordkunst Norsk Natur

spyd.png

En natt i nordmarken Huldreætt Soria Moria slott Bonde Værskjegg kjerringa mot strømmen Reven som gjeter Manndatteren og kjerringdatteren Prinsessen som ingen kunne målbinde Askeladden som kappåt med trollet Dukken i gresset Høna som skulle til Dovre forat ikke allverden skulle forgå Jomfruen på glassberget Pannekaken Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen Mannen som skulle stelle hjemme Den syvende far i huset Fra Sognefjorden Reve-enka De tre bukkene Bruse som skulle gå til seters og gjøre seg fete Skrinet med det rare i Gutten som gikk til nordenvinden og krevde igjen melet Dumme menn og troll til kjerringer "God dag, mann!" - "Økseskaft" Østenfor sol og vestenfor måne Per, Pål og Espen Askeladd Gullslottet som hang i luften De tolv villender Lurvehette Tommeliten spyd.png

Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen

På en plass oppe i Vågå i Gudbrandsdalen bodde det engang i gamle dager et par fattige folk. De hadde mange barn, og to av sønnene, som var så ved lag halvvoksne, måtte støtt reke omkring på bygda og tigge. Derfor var de vel kjent med alle veier og stier, og de visste også benveien til Hedalen. Engang ville de gå dit. Men de hadde hørt at noen falkefengere hadde bygd seg en hytte ved Mæla; der ville de gå innom med det samme og se fuglene, og hvordan de fanget dem, og derfor tok de benveien over Langmyrene. Men det led alt så langt på høsten at budeiene hadde reist hjem fra setrene; derfor kunne de ingensteds få hus, og ikke mat heller. De måtte da holde ved veien til Hedalen; men den var bare en grunn råk, og da mørket kom på dem, tapte de råken og ikke fant de fuglefengerhytta heller, og før de visste ordet av det, var de midt i tykkeste Bjølstadskogen. Da de skjønte at de ikke kunne komme fram, ga de seg til å kviste bar, gjorde opp varme, og bygde seg en barhytte; for de hadde med vesleøksa. Og så rev de opp lyng og mose, som de gjorde et leie av. En stund etter de hadde lagt seg, fikk de høre noen som snøftet og været sterkt. Guttene la øret til, lydde vel etter om det skulle være dyr eller skogtroll de hørte. Men så dro det været enda sterkere og sa: "Det lukter kristent blod her!" Så hørte de det steg så tungt at jorden skalv under det, og så kunne de vite at trollene var ute. "Gud hjelpe oss, hva skal vi nå gjøre?" sa den yngste gutten til bror sin. "Å, du får bli stående under furua, der du står, og være ferdig til å ta posene og stryke din kos når du ser de kommer, så skal jeg ta vesleøksa," sa den andre. I det samme så de trollene komme settende, og de var så store og digre at hodene på dem var jevnhøye med furutoppene. Men de hadde bare ett øye sammen alle tre, og det skiftedes de til å bruke; de hadde et hull i pannen, som de la det i, og styrte det med hånden; den som gikk foran, han måtte ha det, og de andre gikk etter og holdt seg i den første. "Ta hyven!" sa den eldste av guttene; "men fly ikke for langt, før du ser hvordan det går; siden de har øyet så høyt, har de vondt for å se meg når jeg kommer bak dem." Ja, broren rente føre, og trollene dro etter. Imens kom den eldste gutten bak dem og hugg til det bakerste trollet i fotleddet, så det slo opp et fælslig skrik, og det første ble så skremt at det skvatt, og slapp øyet, og gutten var ikke sen til å snappe det. Det var større enn om en hadde lagt i hop to potteskåler, og så klart var det, at enda det var fullmørke natten ble det som lyse dagen da han så igjennom det. Da trollene merket at han hadde tatt fra dem øyet, og at han hadde gjort skade på en av dem, tok de til å true med alt det vonde som til var, om han ikke straks på timen ga dem igjen øyet. "Jeg er ikke redd for troll og trugsmål," sa gutten. "Nå har jeg tre øyer alene, og dere tre har ikke noe, og enda må to bære den tredje." "Får vi ikke øyet vårt igjen på timen, skal du bli til stokk og stein!" skrek trollene. Men gutten mente det gikk så fort; han var ikke redd hverken for skryt eller trollskap, sa han; fikk han ikke være i fred, skulle han hugge til dem alle tre, så de skulle komme til å krabbe langs bakken som kryp og krek. Da trollene hørte dette, ble de redde og tok til å gi gode ord. De ba nokså vakkert at han ville gi dem igjen øyet, så skulle han få både gull og sølv og alt han ville ha. Ja, det syntes gutten var nokså bra, men han ville ha gullet og sølvet først, og så sa han at hvis en av dem ville gå hjem og hente så mye gull og sølv at han og broren fikk posene sine fulle, og gi dem to gode stålbuer attpå, så skulle de få øyet, men så lenge ville han ha det. Trollene bar seg ille, og sa at ingen av dem kunne gå, når de ikke hadde øyet å se med; men så ga en av dem seg til å skrike på kjerringa, for de hadde én kjerring i hop alle tre også. Om en stund svarte det i en kamp langt nordpå. Så sa trollene at hun skulle komme med to stålbuer og to spann, fulle av gull og sølv, og det varte da ikke lenge før hun var der, skal jeg tro; da hun så fikk høre hvordan det var gått til, tok hun også til å true med trollskap. Men trollene ble redde og ba hun skulle ta seg i vare for den vesle vepsen, hun kunne ikke være sikker for at han tok hennes øye også. Så kastet hun spannene og gullet og sølvet og buene til dem, og strøk hjem i kampen med trollene, og siden den tid har ingen hørt at trollene har gått på Hedalsskogen og luktet etter kristent blod.


Skrevet : 2004-11-14/19:06:07

Tilbake

valkyriebilde

Siste oppdatering : 2006-12-02/20:54:11
Les artikkelen

Siste innriss : 2023-05-13/17:17:46
Les gjesteboken

Antall besøkende : 829452