Håkon Jarls saga

1: Håkon Jarl, sønn til Sigurd jarl, var inne i Trondheimen da han fikk høre om det som hadde hendt. Det samlet seg straks en stor hær fra hele Trondheimen, hvert skip som var hærført, ble satt på vannet. Da denne hæren var kommet sammen, tok de Håkon, Sigurd jarls sønn, til jarl og høvding over flåten. Så styrte de ut gjennom Trondheimen med hele flåten. Da Gunnhildssønnene fikk høre dette, tok de av sted sør til Romsdal og Sunnmøre. De to hærene lå nå og holdt utkik etter hverandre. Sigurd jarl ble drept to år etter at kong Håkon var falt. Med hjelp av frendene sine holdt Håkon jarl Trondheimen i tre år, slik at Gunnhildssønnene ikke fikk noen inntekter i Trondheimen. Han hadde strid noen ganger med Gunnhildssønnene, og de drepte mange menn for hverandre.
Einar taler også om hvordan Håkon tok hevn for faren :

Her jeg nevner hevnen
høvdingen tok for faren,
larmende drog han sverdet;
denne dåd må prises.

Våpen dreiv som skurer,
skylte over hæren,
kampglad økte jarlen
kraftig Odins følge.
Iskald sverdstorm reiste
han som sjøhester temte,
Odins uvær livet
ofte tok av bønder.

Etterpå gikk begges venner imellom og bad dem forlike seg, for bøndene ble lei av hærferd og ufred innenlands. Stor- mennene fikk da laget det så at det ble sluttet forlik mellom dem. Håkon jarl skulle ha samme rike i Trondheimen som hans far, Sigurd jarl, hadde hatt, og kongene skulle ha det riket som kong Håkon hadde hatt før dem, og dette ble da trygt bundet med løfter. Nå ble det slik kjærlighet mellom Håkon jarl og Gunnhild ; men ofte prøvde de å lure hverandre og se hvem var listigst. Slik gikk det tre år til, og Håkon satt rolig i riket sitt.

Kjærligeten blomstet mellom Håkon og Gunnhild

2: Kong Harald var mest i Hordaland og Rogaland, og slik var det med flere av brødrene. De var ofte i Hardanger. Det var en sommer at det kom et havskip fra Island, det var islendinger som eide det. Det var lastet med skinnfeller og de seilte inn i Hardanger med skipet, for de fikk høre at der var det samlet flest folk. Men da folk kom for å handle med dem, var det ingen som ville kjøpe skinnfellene. Da gikk skipperen til kong Harald, for han kjente ham og hadde talt med ham før ; han fortalte ham om vanskelighetene. Kongen sa han skulle komme til dem, og han kom.
Kong Harald var en snill mann og glad i moro. Han kom dit med et skip med fullt mannskap. Han så på varene deres og sa til skipperen : sa skipperen, Så tok kongen en fell og hengte på seg som kappe, og gikk ned til skipet igjen. Og før de rodde bort, hadde hver eneste av mennene hans kjøpt en fell. Noen få dager seinere kom det så mange folk der som ville kjøpe seg fell, at ikke halv- parten av de som ville ha, fikk noen. Siden ble han kalt Harald Gråfell.

3: En vinter reiste Håkon jarl til Opplanda i et gjestebud ; der lå han med ei kvinne ; hun var av lav ætt. Men da det var gått ei tid, så var kvinna med barn, og da barnet ble født, var det en gutt ; de øste vann over ham og kalte ham Eirik. Mora tok gutten med til Håkon jarl, og sa han var faren. Jarlen lot gutten vokse opp hos en mann som het Torleiv Spake ; han bodde i Meldal. Det var en mektig og rik mann, som var jarlens gode venn. Eirik så snart ut til å bli en kjekk kar, han var riktig vakker å se til, og var tidlig stor og sterk. Jarlen brydde seg lite om ham. Håkon jarl var også vakrere å se til enn folk flest, han var ikke høy, men svært sterk og god i idretter, klok og en stor hærmann.

Håkon Jarl var en svært vakker mann

4: Det var en høst Håkon jarl drog til Opplanda. Da han kom ned på Hedmark, kom kong Tryggve Olavsson og kong Gudrød Bjørnsson og møtte ham. Dale-Gudbrand kom også. De satte stevne med hverandre og satt lenge og talte sammen i enerom, men det kom da ut at de alle sammen skulle være venner. Så skiltes de, hver drog hjem til sitt rike. Dette fikk Gunnhild og sønnene hennes greie på, og de fikk mistanke om at det kanskje var tenkt på landssvik mot kongene. De talte ofte om dette med hverandre. Da våren kom, lyste kong Harald og bror hans, kong Gudrød, at de ville dra på vikingferd om sommeren, slik de var vant til, enten vest over havet eller i austerveg. De samlet folk, satte skipene på sjøen og gjorde seg i stand. Da de nå drakk utferdsølet, var det svært drikkelag, og det ble sagt mye over drikken ; til slutt ble det mannjamning, og det var kongene sjøl de talte om. En mann sa at kong Harald var den fremste av brødrene i alle ting. Dette ble Gudrød svært sint for, han sa at han skulle ikke stå tilbake for Harald i noen ting, og det var han ferdig til å vise. Snart ble de så sinte begge to at de bød hverandre kamp og løp til våpen. Men folk som hadde mer vett og var mindre fulle, stagget dem og gikk imellom, og hver gikk til sine skip. Men det var ikke tale om at de kunne reise i følge alle sammen. Gudrød seilte østover langs kysten, og Harald styrte rett til havs ; han sa han ville seile vest over havet, men da han kom utenfor øyene, styrte han østover havleia langs landet. Kong Gudrød seilte skipsleia øst til Viken og så øst over Folden. Der sendte han bud til kong Tryggve at han skulle komme og møte ham, så skulle de dra i austerveg begge to og herje om sommeren. Kong Tryggve ville gjerne være med på dette. Han hadde hørt at Gudrød hadde få folk, kong Tryggve kom da til ham med bare ei skute. De møttes øst for Sotenes ved Veggir. Men da de gikk for å tale med hverandre, sprang Gudrøds menn til og drepte kong Tryggve og tolv mann. Han ligger der det nå heter Tryggvarøyr.

5: Kong Harald seilte mest utaskjærs. Han styrte inn i Viken og kom til Tønsberg om natta. Der fikk han høre at kong Gudrød var på veitsle oppe i landet der like ved. Kong Harald og hans menn drog dit opp, de kom dit om natta og kringsatte husene for dem. Kong Gudrød og hans menn gikk ut, det ble en kort strid til kong Gudrød falt og mange mann med ham. Så drog kong Harald hjem og møtte kong Gudrød, bror sin. Nå la de under seg hele Viken.

6:Kong Gudrød Bjørnson hadde tatt seg ei bra kone av god ætt slik som høvelig var. De hadde en sønn som het Harald, han ble sendt til oppfostring i Grenland hos Roe den kvite, en lendmann. Sønn til Roe var Rane den vidfarne ; han og Harald var jamngamle på lag, og fosterbrødre. Etter at faren Gudrød var falt, rømte Harald, som ble kalt Grenske, først til Opplanda ;
fosterbroren Rane og noen få mann ble med ham. Der bodde han en stund hos frendene sine. Eiriks- sønnene var stadig ute etter de menn som hadde noe utestående med dem, og især etter slike som de kunne tenke seg ville reise seg mot dem. Frendene og vennene til Harald rådde ham derfor til at han skulle reise ut av landet. Derfor drog Harald Grenske øst til Svitjod og så til å komme om bord på et skip og få følge med noen som skulle på hærferd og skaffe seg rikdom. Harald var dugelig som få.
Det var en mann i Svitjod som het Toste, han var en av de mektigste og beste menn der i landet av dem som ikke hadde høvdingnavn. Han var en stor hærmann og var på hærferd i lange tider, de kalte ham Skoglar-Toste. Harald Grenske slo seg i lag med ham og ble med Toste på vikingferd om sommeren. Alle syntes godt om Harald. Vinteren etter var Harald hos Toste. Datter til Toste het Sigrid, hun var ung og vakker og ikke lite stor på det. Siden ble hun gift med sveakongen Eirik den seiersæle ; deres sønn var Olav Svenske, som ble konge i Svitjod siden. Eirik døde sottedøden i Uppsala ti år etter ar Styrbjørn var falt.

7: Gunnhildssønnene bød ut en stor hær i Viken, så seilte de nordover langs kysten og fikk med seg folk og skip fra hvert fylke. De sa rett ut at de ville seile nord til Trondheimen med denne hæren, mot Håkon jarl. Dette fikk jarlen greie på, han samlet sammen en hær og fikk seg skip. Men da han fikk høre hvor stor hær Gunnhildssønnene hadde, så seilte han med hæren sin sør til Møre, han herjet overalt der han kom og drepte en mengde mennesker. Så sendte han trønder- hæren og alle bøndene hjem igjen, sjøl gikk han med hærskjold over begge Mørene og Romsdal og holdt speidere etter Gunnhildssønnenes hær helt til sør for Stad. Da han hørte de var kommet i Fjordane og lå og ventet på bør for å seile nord forbi Stad, så seilte Håkon jarl sørover forbi Stad så langt ute at de ikke kunne se seilene hans fra land. Nå lot han det gå havleia østover langs landet og kom fram til Danmark, derfra seilte han i austerveg og herjet der om sommeren. Gunnhildssønnene seilte med flåten nord til Trondheimen og ble der nokså lenge ; de tok inn alle skatter og skylder. Da det lei på sommeren, slo Sigurd Sleva og Gudrød seg ned der, men Harald og de andre brødrene drog øst i landet og tok med seg den leidangshæren som hadde vært med om sommeren.

8: Om høsten drog Håkon jarl til Helsingland og satte opp skipene sine der. Så tok han landvegen gjennom Helsingland og Jemtland og østfra over Kjølen og kom ned i Trondheimen.
Straks gikk folk over til ham, og han fikk seg skip. Da Gunnhildssønnene hørte det, gikk de om bord i skipene sine og seilte ut etter fjorden. Håkon jarl drog ut til Lade og var der om vinteren, men Gunnhildssønnene satt på Møre, og de dreiv og overfalt og drepte folk for hverandre. Håkon jarl holdt fast på riket sitt i Trondheimen og var der som oftest om vinteren, men om sommeren drog han av og til øst i Helsingland, og der tok han skipene sine og seilte i austerveg, og herjet der om sommeren, men stundom ble han i Trondheimen også og hadde hæren ute, og da kunne ikke Gunnhildssønnene greie seg nord for Stad.

9: En sommer drog Harald Gråfell nord til Bjarmeland med hæren og herjet der ; han hadde en stor strid med bjarmene på elvebakken ved Dvina. Der vant kong Harald seier og drepte en mengde folk, han herjet rundt omkring i landet der, og tok svære rikdommer.
Sigurd Sleva kom til Klypp herses gard. Klypp var sønn til Tord, sønn til Horda-Kåre, han var en mektig og ættstor mann. Klypp var ikke hjemme da ; men Ålov, kona hans, tok godt imot kongen, det var et godt gjestebud og mye å drikke.
Ålov, som var gift med Klypp herse, var datter til Asbjørn og søster til Jernskjegge nord fra Ørlandet. Bror til Asbjørn var Reidar, far til Styrkår, far til Eindride, far til Einar Tambarskjelve. Kongen gikk til Ålovs seng om natta og lå der mot hennes vilje.
Etterpå reiste kongen sin veg. Høsten etter drog kong Harald og Sigurd, bror hans, opp til voss og lyste til ting med bøndene der. Men på tinget gikk bøndene mot dem og ville drepe dem ; de kom seg unna, og så drog de bort. Kong Harald reiste til Hardanger og kong Sigurd til Ålrekstad. Da Klypp herse hørte dette, samlet de seg, han og frendene, og gikk mot kongen. Det var Vemund Volurbrjot som var høvding på denne ferden. Da de kom til garden, gikk de på kongen, Klypp stakk sverdet igjennom ham, og det ble hans bane ; men Erling Gamle drepte Klypp i samme stund.

Klypp Herse dreper Sigurd Sleva.

10: Kong Harald Gråfell og broren, kong Gudrød, fikk sammen en stor hær østfra landet, og med denne hæren styrte de nord til Trondheimen. Men da Håkon jarl fikk høre det, samlet han hær om seg og seilte sør til Møre og herjet. Der var farbroren Grjotgard da, han skulle holde landvern for Gunnhildssønnene. Han bød ut en hær, slik som kongene hadde sendt bud at han skulle. Håkon jarl styrte rett imot ham og la til strid. Der falt Grjotgard og foruten ham to jarler og mange andre menn. Det taler Einar Skålaglam om :

Jarlen slo med hjelmhagl
fiender i hjel. Kvadet vokser voldsomt for meg,
et vell av Odinsmjøden.

Den gang i våpenskuren
stupte, ramt av sverdlyn,
tre sønner av jarler.
Glans ståt av folkets hjelper.

Etterpå seilte Håkon jarl ut til havs og så utaskjærs sørover langs landet.
Han kom fram sør i Danmark, og drog til Harald Gormsson, danekongen ; der ble han godt mottatt, og ble der vinteren over.
Der hos danekongen var det også en mann som het Harald, han var sønn til Knut Gormsson og brorsønn til kong Harald. Han var kommet hjem fra vikingferd, hadde vært ute og herjet lenge og fått seg svære rikdommer ; de kalte ham Gull-Harald. Han mente han hadde god rett til å bli konge i Danmark.

11: Kong Harald og brødrene hans seilte flåten nord til Trondheimen, og der møtte de ingen motstand. De tok inn skatter og skylder og alle kongsinntekter og lot bøndene greie ut store bøter ; for da hadde kongene fått lite penger fra Trond- heimen i lange tider, ettersom Håkon jarl hadde sittet der med en svær mengde folk og ligget i ufred med kongene.
Om høsten drog kong Harald sørover i landet med det meste av hæren som hørte til der, og kong Erling ble igjen med sitt følge. Da kom han fram med enda flere krav til bøndene og brukte hard rett mot dem. Bøndene knurret svært, de ville ikke finne seg i slike tap. Utpå vinteren samlet bøndene seg, det ble en stor hær, og så drog de dit hvor kong Erling var på veitsle og kjempet med ham. Der falt kong Erling, og en stor flokk falt sammen med ham.

Da Gunnhildssønnene rådde i Norge, var det harde uår, og det ble verre og verre dess lenger de hadde styring over landet. Bøndene gav kongene skylden for det, og sa at de var pengegriske, og at de brukte hard rett mot bøndene. Til slutt var det slik at det skortet på korn og fisk mest alle steder i landet. I Hålogaland var sulten og nøden størst ; der vokste det nesten ikke korn, og det lå snø over alle jordene midtsommers, og all buskapen stod inne til midtsommers. Øyvind Skaldespille kvad slik, han kom ut engang i så fælt et snødrev :

Midtsommers skjuler snøen
jorda, Odins hustru.
Lik finnlappen må vi fòre
geita med kvist på fjøset.

Øyvind hadde laget ei dråpa om alle islendinger ; de lønte ham på den måten at hver bonde gav en skattpenge, den skulle være verd tre penger i veid sølv og være hvit i bruddet. Da sølvet kom fram på Alltinget, ble de enige om at de skulle få en smed til å rense sølvet, og siden lage ei kappespenne av det.
Da smeden hadde fått sin lønn, veide spenna ennå femti mark. Denne sendte de til Øyvind, men Øyvind lot spenna hogge opp og kjøpte seg buskap for den. Om våren kom det engang en sildestim til et utvær der. Øyvind satte huskarene og busitterne sine på ei roferje og rodde dit silda stod.
Han kvad :

Nå lar vi sjø-svarten
sparke nord i værene,
skodd med lange nøter;
sild har terna spådd om.
Få se om mine venner
kan finne, vakre jente,
sild, den iskalde sjøblomst
havsvinet roter fra bunnen.

Og alt det han eide av penger, hadde gått så helt med til å kjøpe inn til garden, at han måtte kjøpe sild for pilene sine.
Han kvad :

Spenne fikk jeg til fellen,
fe kjøpte jeg for den.
Ute fra øya sendte
islendinger den til meg.

Og sildene, de slanke,
som springer fra buestrengen,
byttet jeg bort for silda,
den blanke pil fra sjøen.

Skrevet : 2004-11-21/20:54:51

Tilbake