Harald Hårfagres Saga

1: Harald Hårfagre fikk kongedømme etter faren da han var ti år gammel. Han var stor og sterk og svært vakker, klok og kraftig i handlinger. Hans morbror Guttorm ble fører for hirden og stod for hele landsstyringen ; han var hertug for hæren. Da Halvdan Svarte var død, var det mange høvdinger som gjorde innfall i det riket han etterlot seg. Først var det kong Gandalv, og så brødrene Hogne og Frode, sønner til kong Øystein på Hedmark.
Hogne Kåruson gikk over store deler av Ringerike. Og nå la Hake Gandalvsson i veg inn i Vestfold med tre hundre mann, han tok den øvre vegen gjennom noen daler og tenkte å komme uventet over kong Harald ; kong Gandalv satt i Londe og derfra tenkte han å sette over fjorden til Vestfold.. Men Guttorm hertug fikk greie på dette, og han samlet hær og gikk med kong Harald ; de vendte seg først opp i landet mot Hake, ham møtte de i en dal, og der ble det strid, kong Harald vant ; der falt kong Hake og en stor del av hans menn. Siden heter det Hakedal der.
Etter dette vendte kong Harald og Guttorm hertug tilbake ; men da var kong Gandalv kommet over til Vestfold, og nå gikk begge parter mot hverandre. Da de møttes, ble det hard strid, kong Gandalv flyktet, men mistet størsteparten av hæren, og slik kom han seg da inn i sitt eget rike. Da sønnene til kong Øystein på Hedmark fikk høre om dette, ventet de snart å få en hær imot seg de også. De sendte bud til Hogne Kåruson og Gudbrand herse, og satte dem stevne i Ringsaker på Hedmark.

2: Etter disse kampene drog kong Harald og Guttorm hertug og alt det folk de kunne få, av sted ; de ville til Opplanda, og tok vegen mest gjennom skogene. De fikk spurt hvor opplandskongene hadde satt hverandre stevne, og kom dit ved midnatt ; vaktmennene merket ingen ting før hæren var kommet utenfor det huset Hogne Kåruson var i, og like ens utenfor der Gudbrand sov ; de satte ild på begge husene, men Øysteinssønnene kom seg ut med sine menn, og det ble en kort strid hvor de falt begge to, både Hogne og Frode. Etter at disse fire høvdingene hadde falt, tok kong Harald under seg med hjelp av sin frende Guttorm og med hans kraft og pågåenhet Ringerike og Hedmark, Gudbrandsdalen og Hadeland, Toten og Romerike og hele den nordre delen av Vingulmark. Etterpå hadde kong Harald og guttorm hertug ufred og strid med kong Gandalv falt i den siste kampen, og kong Harald tok hele riket sør til Raumelv under seg.

3: Kong Harald sendte sine menn etter ei jente som het Gyda, datter til kong Eirik fra Hordaland, hun var i Valdres hos en mektig bonde til oppfostring. Harald ville ha henne til frille, for hun var vakker, men nokså stor på det. Da sendemennene kom dit hun var, kom de fram med sitt ærend for henne ; hun svarte som så at hun ville ikke kaste bort sin møydom på å ta til mann en konge som ikke hadde større rike å styre over enn noen få fylker ; " og jeg synes det er underlig, " sier hun, " at det ikke fins noen konge som vil vinne hele Norge og bli enekonge over det, slik som kong Gorm i Danmark eller Eirik i Uppsala." Sendemennene syntes hun svarte fælt overmodig, de spør henne hva hun kunne mene med å svare slik, og sier at Harald er en så mektig konge at han var fullt ut god nok for henne. Men da hun svarte dem på en helt annen måte enn de hadde tenkt, så de seg ingen utveg denne gang til å få henne med bort, når hun ikke sjøl ville det, og så gjorde de seg ferdige til å reise igjen. Da de skulle dra av sted, ble de fulgt ut. Da talte Gyda med sendemennene, bad dem ta de ord med til kong Harald at bare på ett vilkår ville hun samtykke i å bli hans kone ; hvis han ville gjøre så mye for hennes skyld at han la under seg hele Norge og rådde for det riket like fritt som kong Eirik for Sveavelde eller kong Gorm for Danmark, "først da," sa hun, "mener jeg han med rette kan kalles en folkekonge."

Gyda Svarer Sendemennene.


4: Sendemennene kom nå tilbake til kong Harald og sa ham hva jenta hadde svart ; de sa hun var både frekk og uvettig, så det var til pass om kongen sendte en stor hær etter henne og tok henne så hun så hun fikk skam av det.
Da svarte kong Harald at Gyda hadde ikke sagt noe galt eller gjort noe som burde hevnes, han sa hun skulle ha takk for de ord hun sendte, "hun har mint meg om noe, " sier han, "som jeg nå synes det er underlig jeg ikke har tenkt på før." Og så sa han : "Jeg gjør det løfte, og jeg tar Odin til vitne, han som skapte meg og rår for alt, at aldri skal jeg skjære håret eller kjemme det før jeg har vunnet hele Norge med skatter og skylder og fullt styre, eller også dø." For disse ordene takket Guttorm hertug ham, og sa det var kongelig verk å holde sitt ord.

5: Nå samlet de to frendene en stor hær og dro av sted, først til Opplanda og så nordover gjennom Gudbrandsdalen, og videre nord over Dovrefjell. Da han kom ned i bygda der, lot han alle menn drepe og bygda brenne, og da folk fikk vite dette, flyktet alle som kunne, noen ned i Orkdalen, noen i Gauldalen og noen til skogs ; noen bad om fred, og det fikk alle som kom til kongen og ble hans menn. De møtte ingen motstand før de kom til Orkdalen, der hadde folk samlet seg mot dem, og der hadde de sin første strid, med en konge som het Gryting. Kong harald vant, og Gryting ble fanget en stor del av hæren hans ble drept ; han sjøl gikk i kong Haralds tjeneste og svor troskapsed. Etterpå gikk hele folket i Orkdølafylket under kong Harald og ble hans menn.

6: Kong Harald innførte den rett overalt hvor han vant rike under seg, at han tok all odel under seg som sin eiendom og lot alle bønder både store og små betale landskyld. I hvert fylke satt han en jarl, som skulle dømme etter lov og landsrett og kreve inn bøter og landskyld ; jarlen skulle ha en tredjedel av skatter og skylder til sitt hushold og andre utgifter.
Hver jarl skulle ha under seg fire herser eller flere, og hver av dem skulle ha tjue mark veitsle ; hver jarl skulle stille seksti hærmenn i kongens hær, og hver herse tjue mann.
Slik hadde kong Harald økt skatter og landskyld at jarlene hans hadde mer makt enn kongene hadde hatt før, og da dette ble kjent omkring i Trondheimen, kom mange stormenn til kong Harald og ble hans menn.

7: Det blir fortalt at Håkon jarl Grjotgardsson kom til kong Harald ute på Ørlandet og hadde med mange folk til hjelp for kong Harald. Deretter drog kong Harald inn i Gauldalen og kjempet der og felte to konger og tok rikene deres, det var Gauldalafylke og Strindafylke. Han gav Håkon jarl herredømme over Strindafylke.
Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket.
Så samlet inntrønderne seg, der kom det sammen fire konger med hver sin hær, den ene rådde for Verdalen, den andre for Skogn, den tredje for Sparbyggjafylke, den fjerde for Inderøy - han hadde Øynafylke. Disse fire kongene gikk med hær mot kong Harald, han holdt slag med dem og vant, og noen av disse kongene falt, og andre flyktet. Kong Harald hadde til sammen åtte slag eller flere i Trondheimen, og da han hadde felt åtte konger, tok han hele Trondheimen under seg.

8: Nord i Namdalen var det to brødre som var konger, Herlaug og Rollaug. De holdt på i tre somrer å gjøre en stor haug, denne haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig, fikk brødrene høre at kong Harald kom med en hær mot dem. Da lot kong Herlaug en mengde mat og drikke kjøre inn i haugen, så gikk han inn der sjøl tolvte. Siden lot han haugen kaste igjen. Kong Rollaug gikk opp på en haug der kongene brukte å sitte, der lot han kongshøgsetet gjøre i stand og satte seg i det, så lot han legge dyner på fotpallen, der jarlene brukte sitte, og så veltet kongen seg ut av høgsetet og ned i jarlsetet og gav seg sjøl jarls navn. Etterpå gikk Rollaug og møtte kong Harald, gav ham hele sitt rike og bød seg til å bli hans mann og fortalte alt han hadde gjort. Da tok kong Harald et sverd og festet det i beltet hans, han hengte også et skjold om halsen på ham og gjorde ham til jarl og leide ham til høgsetet. Han gav ham så Namdølafylke og satte ham til jarl over det.

9: Kong Harald reiste nå tilbake til Trondheimen og ble der vinteren over, der reknet han siden at han hadde heimen sin. Han bygde den største hovedgarden sin der, den heter Lade. Den vinteren giftet han seg med Åsa, datter til Håkon jarl Grjotgardsson, kongen satte nå Håkon svært høyt. Om våren lot kong Harald skip gjøre i stand. Han hadde latt bygge en stor drake om vinteren, staselig utstyrt, der satte han hirden og berserkene. Han var mest nøye i valg av stavnbuer, for de hadde kongens merke. Fra stavnen og bakover til øserommet het det rausn, der var berserkene.
Ingen andre fikk være i kong Haralds hird enn slike som var bedre enn andre i kraft og mot i all sin ferd, bare de fikk være på hans skip ; men så hadde han også godt utvalg, og kunne velge seg hirdmenn fra alle fylkene. Han hadde en stor hær og mange store skip, og mange stormenn fulgte ham. Hornklove sier i Glymdråpa at kong Harald hadde kjempet med orkdølene på Oppdalsskogen før han hadde denne leidangen ute.

10: Kong Harald seilte flåten ut av Trondheimen og vendte sørover mot Møre. Den kongen som rådde for Mørefylke, het Huntjov, sønnen hans het Solve Klove, de var store hærmenn. Kongen som rådde for Romsdal, het Nokkve, han var Solves morfar. Disse høvdingene drog sammen en stor hær da de fikk høre om Harald, og kom imot ham ; de møttes ved Solskjel, der ble det et stort slag og kong Harald vant. Så sier Hornklove : se kvad Begge kongene falt, men Solve kom seg unna ved flukt.
Nå la kong Harald under seg disse to fylkene og ble der lenge om sommeren og satte lov og rett for folk, men om høsten brøt han opp og reiste nord til Trondheimen igjen. Ragnvald Mørejarl, sønn til Øystein Glumra, var blitt kong Haralds mann da om sommeren. Kong Harald satte ham til høvding over disse to fylkene, Nordmøre og Romsdal, og gav ham rett til hjelp av både av stormenn og bønder, likeså skip nok til å verge landet for ufred. Han ble kalt Ragnvald jarl den mektige eller den rådsnare, og de sier at begge navnene var sanne. Kong Harald var i Trondheimen vinteren som fulgte.

11: Våren etter rustet kong Harald en stor hær fra Trondheimen, og sa at med den ville han segle til Sunnmøre.
Solve Klove hadde ligget ute på hærskip om vinteren og herjet omkring på Nordmøre, drept mange av kong Haralds menn, og ranet noen ; ei tid på vinteren hadde han vært hos sin frende kong Arnvid på Sunnmøre også. Da de fikk høre at kong Harald kom, samlet de folk og fikk mange med seg, for det var mange som syntes de hadde noe å hevne på kong Harald.
Solve Klove reiste sør i Fjordane til kong Audbjørn, som rådde der, og bad han om hjelp, bad at han skulle komme med hæren sin og hjelpe ham og kong Arnvid ; han sier : "Det er lett å se at vi nå alle bare har ett valg ; vi kan reise oss mot kong Harald alle sammen, da har vi stor nok styrke, og skjebnen får rå for seieren, ellers må vi bli Haralds treller, og det er ikke et vilkår for menn som ikke har ringere navn enn Harald sjøl. Min far syntes det var bedre å falle i kamp for sitt kongedømme, enn å bli kong Haralds undermann." Solve ordla seg slik at Audbjørn lovte å komme ; han drog sammen en hær og seilte nord til kong Arnvid, og nå hadde de en svær hær.
Da fikk de vite at kong Harald var kommet nordfra. De møttes innenfor Solskjel. Det var skikk når man kjempet om bord at man skulle binde sammen skipene og kjempe om stavnene ; slik ble det gjort her også. Kong Harald la sitt skip mot skipet til kong Arnvid, der ble kampen kvassest, og folk falt tett på begge sider, men til slutt ble kong Harald så vill og vred at han gikk fram i rausn på skipet sitt, og sloss der så hardt at alle frambyggene på Arnvids skip veik bakover helt til masta, og noen falt. Kong Harald gikk over på skipet, og kong Arnvids menn tok flukten, Arnvid sjøl falt på skipet sitt. Kong Audbjørn falt også, men Solve flyktet.
Av kong Haralds menn falt Asgaut og Asbjørn, hans jarler, og mågene hans, Grjotgard og Herlaug, sønner til Håkon Ladejarl. Solve var i viking i lang tid etterpå og gjorde ofte stor skade i kong Haralds rike.

Slaget ved Solskjel.


12: Kong Harald la under seg Sunnmøre. Vemund, kong Audbjørns bror, hadde ennå styret i Firdafylke. Dette var langt utpå høsten, og kong Harald og hans menn ble enige om at han ikke skulle seile sør om Stad seinhøstes. Så satte kong Harald Ragnvald jarl over Nordmøre og Sunnmøre og Romsdal, han hadde da mye folk omkring seg. Kong Harald vendte tilbake til Trondheimen.
Samme vinter tok Ragnvald jarl den indre vegen over Eid og derfra sør til Fjordane, han hadde speidere ute etter kong Vemund, og kom så om natta til et sted som heter Naustdal, der var kong Vemund på veitsle. Ragnvald jarl kringsatte huset og brente kongen inne med nitti mann. Etterpå kom Berle-Kåre til Ragnvald jarl med et langskip med fullt mannskap, de seilte begge to nord til Møre.
Ragnvald jarl tok de skipene som kong Vemund hadde eid, og alt det løsøre han fikk tak på. Berle-Kåre reiste nordover til kong Harald og ble hans mann. Han var en stor berserk. Våren etter seilte Harald sørover langs kysten og la under seg Firdafylke. Siden seilte han østover langs land og kom fram øst i Viken ; han satte Håkon jarl Grjotgardsson etter seg og gav ham styret i Firdafylke. Da sendte Håkon jarl bud til Atle den mjove, at han skulle dra bort fra Sogn og være jarl på Gaular som han før hadde vært, sa at kong Harald hadde gitt ham Sygnafylke. Atle jarl sendte det til svar at han ville beholde både Sygnafylke og Gaular til han fikk talt med kong Harald. Jarlene trettet om dette, til de begge samlet hær, de møttes på Fjaler i Stavnesvåg, og der hadde de en stor strid. Der falt Håkon jarl, og Atle jarl ble såret dødelig ; de seilte inn til Atløy med ham, og der døde han.
Så kvad Øyvind Skaldespille :

På hærmannen
Håkon ble
våpen båret
i væpnet kamp,
Frøys ætling
gav på Fjaler
livet hen
i larm av sverd.

Og der falt
en flokk av venner
om Grjotgards sønn
ved Stavenes,
og vågen
i Odins gny
blandet ble
med manneblod.

13: Kong Harald kom med hæren øst i Viken og la til i Tønsberg, der var det kjøpstad. Da hadde han vært fire år i Trondheimen, og i den tid hadde han ikke kommet til Viken. Nå fikk han høre at sveakongen Eirik Emundsson hadde lagt under seg Värmland og tok skatter av alle skogbygdene der ; han reknet det også for Västergøtland helt nord til Svinesund, og likeså hele landet i vest langs med havet der, alt dette reknet sveakongen for sitt rike og tok skatter av det. Han hadde satt en jarl som het Rane Gautske over det ; hans rike gikk fra Svinesund til Göta älv, det var en mektig jarl.
Kong Harald fikk høre at sveakongen hadde sagt, han skulle ikke gi seg før han hadde like stort rike i Viken som Sigurd Ring eller Ragnar Lodbrok, sønnen hans, hadde hatt før, og det var Romerike og Vestfold helt vest til Grenmar, og likeså Vingulmark og alt sønnafor der. I alle disse fylkene hadde folk så gått over til å lystre sveakongen. Dette likte Harald slett ikke ; han stevnte straks ting med bøndene der i Folden og reiste sak mot dem for landssvik mot seg. Noen av bøndene fikk bevist sin uskyld, andre måtte ut med bøter, og noen fikk straff. Slik fór han over det fylket om sommeren. Om høsten reiste han opp på Romerike, og der gikk alt på samme måte. Da det ble vinter, fikk han vite at Eirik sveakonge rei omkring på veitsle i Värmland med hirden sin.

14: Kong Harald tok av sted øst gjennom Eidskogen og kom fram til Värmland ; der lot han folk gjøre veitsler for seg. Det var en mann som het Åke, han var den mektigste bonden i Värmland, steinrik, men gammel dengang. Han sendte bud til kong Harald og bad ham til gjestebud, kongen lovte å komme til avtalt tid.
Åke bad også kong Eirik til gjestebudet, og satte samme stevnedag for ham. Åke hadde ei stor gjestestue, men den var gammel ; nå lot han bygge ei anna ny stue, som ikke var mindre, og la stor omhu i byggingen ; hele denne stua lot han kle med nye åklær, men den gamle stua fikk gamle åklær.
Da nå kongene kom til gjestebudet, fikk Eirik og hans folk plass i den gamle stua, men Harald og hans folk i den nye. Hele bordbunaden var også delt slik at Eiriks menn hadde gamle kar og horn, men de var da forgylt og fint utstyrt ; kong Haralds menn derimot fikk bare nye kar og horn og alle var gullbeslått. Men alt var pusset og blankt, og drikken var like god begge steder. Åke hadde før vært Halvdan Svartes mann. Da nå dagen kom da gjestebudet var slutt, skulle kongene av sted, og hestene ble tatt fram. Da gikk Åke fram til Harald og leide med seg sin sønn, som var tolv år gammel og het Obbe. Åke sa : "Herre, om De synes den er vennskap verdt, den gode vilje jeg har vist Dem her i gjestebudet, så lønn min sønn for dette ; jeg gir Dem ham til tjenestemann." Kongen takket ham med mange vakre ord for gjestfriheten og lovte til gjengjeld sitt fulle vennskap. Deretter kom Åke fram med store gaver som han gav kongen.

Så gikk Åke til sveakongen ; da var kong Eirik kledd og reiseferdig, han var ikke videre blid. Åke kom nå fram med gode kostbare ting og gav ham. Kongen svarte ikke stort og steig til hest. Åke fulgte ham på veg og talte med ham, det var en skog ikke langt borte, og vegen gikk gjennom den. Da Åke kom til skogen, spurte kongen ham : "Hvorfor gjorde du forskjell på den gjestfriheten du viste kong Harald og meg, slik at han skulle ha det beste av alle ting ; du vet jo du er min mann." "Jeg trodde ikke, konge," sier Åke, "at det skortet på gjestfrihet mot Dem og Deres menn her i dette gjestebudet ; men når det var gammelt utstyr der hvor De drakk, så var det for det at De har blitt gammel nå ; men kong Harald står i livets blomst, og derfor gav jeg ham nytt utstyr. Men siden du minte meg om at jeg skulle være din mann, så vet jeg ikke mer om det enn at du like mye er min mann." Da drog kongen sverdet, hogg ham i hjel og rei så bort.
Da kong Harald var ferdig til å stige til hest, bad han folk kalle på Åke bonde. De lette etter ham, og noen løp dit hvor kong Eirik hadde ridd, der fant de Åke død. De kom tilbake og sa det til kongen. Da han fikk høre det, ropte han til sine menn at de skulle hevne Åke bonde ; kong Harald rei etter samme veg som Eirik hadde ridd, til de fikk øye på hverandre ; da rei begge så hardt de kunne til kong Eirik kom til den skogen som skiller mellom Götaland og Värmland. Da vendte kong Harald tilbake til til Värmland, la det landet under seg og drepte kong Eiriks menn hvor han kom over dem. Om vinteren tok kong Harald tilbake til Romerike.

15: Kong Harald drog ut til Tønsberg til skipene sine om vinteren ; han gjorde dem klare, seilte øst over fjorden, og la så hele Vingulmark under seg. Han var ute på hærskip hele vinteren og herjet i Ranrike. Gøtene hadde samlet seg over hele landet til forsvar.

16: Om våren i isløsningen stengte gøtene Göta älv med staker, så kong Harald ikke skulle kunne komme opp i landet med skipene. Kong Harald seilte opp i elva med skipene og la til ved stakene, han herjet landet på begge elvesider og brente bygda.
Deretter rei gøtene ned med stor hær og kjempet mot kong Harald ; det ble stort mannefall, men kong Harald fikk seier.

17: Kong Harald fór med hærskjold over store deler av Götaland, han hadde kamp mange ganger der på begge elvesider, og som oftest vant han. I en av disse kampene falt Rane Gautske. Da la kong Harald under seg hele landet nord for Elv og vest for Vänern, og dessuten hele Värmland. Da han så vendte tilbake derfra, satte han Guttorm hertug igjen der til landevern, og satte mye folk hos ham. Sjøl dro han til Opplanda og bodde der en stund. Derfra gikk han nord over Dovrefjell til Trondheimen, og der var han en lang stundigjen.
Nå tok han til å få barn ; han og Åsa hadde disse sønnene : Guttorm, som var eldst, Halvdan Svarte og Halvdan Kvite - de var tvillinger, den fjerde het Sigfred. De vokste alle sammen opp i Trondheimen med heder og ære.

18: Det kom rykter sørfra om at horder og ryger, egder og teler samlet seg og gjorde reisning, de hadde både skip og våpen og mange folk ; opphavsmennene var Eirik Hordalandskonge, Sulke konge på Rogaland og Sote jarl, bror hans, Kjøtve den rike, konge på Agder, og Tore Haklang, sønn hans ; fra Telemark kom to brødre, Roald Rygg og Hadd den harde.
EDa Harald fikk høre om dette, drog han sammen en hær, satte skip på sjøen og rustet seg og hæren, seilte så søretter langs land og fikk mange mann med seg fra hvert fylke. Da han kom sør for stad, fikk kong Eirik høre om det. Da hadde han også fått sammen den hær han kunne vente å få, han seilte så sørover for å møte den hæren som han visste skulle komme østfra og hjelpe ham. Hele hæren møttes nord for Jæren, og seilte inn i Hafrsfjord.
Der lå alt kong Harald med sin hær ; det ble straks et stort slag ; kampen var både hard og lang, men enden ble at kong Harald vant seier, og kong Eirik og kong Sulke og Sote jarl, bror hans, falt. Tore Haklang hadde lagt sitt skip mot kong Haralds, og Tore var en stor berserk ; der ble det en skarp og hard strid før Tore Haklang falt ; da var hele skipet hans ryddet. Da flyktet kong Kjøtve også, opp på en holme, der det var lett og verge seg. Siden flyktet hele hæren deres, noen om bord i skipene, men noen løp opp på land og tok landevegen sør over Jæren.
Så sier Hornklove:

Hørte du i Hafrsfjord
hvor hardt de sloss der,
storættet konge
og Kjøtve den rike.
Knarrer kom østfra,
lystne på kappleik,
med gapende kjefter
og krot på stavnen.

De var lastet med hærmenn
og hvite skjold,
med vestrøne spyd
og velske sverd.
Berserker remjet
der striden raste,
ulvhedner ulte
og jernvåpen skalv.

De fristet den framdjerve,
han lærte dem flykte,
østmenns storkonge
som bor på Utstein.
Da strid var i vente
snudde han havhestene;
på skjold det hamret
før Haklang falt.

Lei av å verge
landet for Luva
den halsdigre kongen
tok holmen til skjold;
de drog seg under setene,
de som var såret,
satte stjerten til værs,
stakk hodet i kjølen.

På baken lot de blinke
det blanke skjoldtak,
de tenksomme segger,
da steinene slo dem;
austkylvene aste
avsted over Jæren,
heim fra Hafrsfjord-
husket de mjøddrikken.

Slaget I Hafrsfjord.


19: Etter dette slaget fikk kong Harald ingen motstand i Norge ; da var alle de verste fiendene hans falt. Men noen flyktet fra landet, og det var en svær mengde mennesker, og da ble store øde land bygd. Da ble Jemtland og Helsingland bygd, begge disse landene var forresten noe bygd av nordmenn før også.
I den ufreden som var da kong Harald la landet under seg i Norge, ble de funnet og bygd landene ute i havet, Færøyene og Island ; da var det også utferd til Hjaltland. Mange stormenn i Norge flyktet fredløse for kong Harald og fór i vester- viking, de var på Orknøyene eller Suderøyene om vinteren, men om sommeren herjet de i Norge og gjorde stor skade på landet. Men det var mange av stormennene som gikk i kong Haralds tjeneste også, og ble hans menn og bygde landet med ham.

20: Kong Harald var nå blitt enekonge over hele Norge. Da mintes han hva hun hadde sagt til ham, den storlåtmne møya. Han sendte menn etter henne og lot henne føre til seg, og giftet seg med henne. De fikk disse barna : Ålov var eldst, så kom Rørek, så Sigtrygg, Frode og Torgils.

21: Kong Harald hadde mange koner og mange barn. Han fikk ei kone som het Ragnhild, datter til kong Eirik i Jylland ;
hun ble kalt Ragnhild den mektige, og deres sønn var Eirik Blodøks. Han var dessuten gift med Svanhild, datter til Øystein jarl ; deres barn var Olav Geirstadalv, Bjørn og Ragnar Rykkel. Kong Harald var dessuten gift med Åshild, datter til kong Ring Dagsson ovenfra Ringerike ; deres barn var Dag og Ring, Gudrød Skirja og Ingegjerd.
Folk sier at da kong Harald fikk Ragnhild den mektige, gav han slipp på ni av konene sine; det nevner Hornklove:

Han vrakte holmryger
og hordemøyer,
alle fra Hedmark
og alle av håløygætt;
kongen den ættstore
tok kone fra Danmark.

Kong Haralds barn ble hvert av dem fødd opp der mora kom fra. Guttorm hertug hadde øst vann over den eldste sønnen til kong Harald og gitt ham sitt navn ; han knesatte denne gutten og var hans fosterfar, og tok ham med øst i Viken, der vokste gutten opp hos Guttorm hertug. Guttorm hertug hadde hele landsstyringen der i Viken og på opplanda, når kongen ikke var der.

22: Kong Harald fikk høre at vikinger herjet over hele Vestlandet, de holdt til vest for havet om vinteren. Det var en sommer at Harald seilte med hæren vest over havet. Han kom først til Hjaltland og drepte alle vikingene der, de som ikke rømte unna. Så seilte han sør til Orknøyene og rensket helt for vikinger der. Etterpå seilte han helt til Suderøyene og herjet ; han drepte mange vikinger, som før hadde hær å rå over ; han hadde mang en strid og oftest seier. Så herjet han i Skottland, og hadde kamper der ; men da han kom vest til Man, så hadde folk alt hørt der hvordan han hadde herjet rundt om, og så flyktet alle sammen inn til Skottland, og det var helt tomt for folk ; alt de kunne flytte av gods var også tatt med, og da kong Harald og hans menn gikk i land, fikk de ikke noe hærfang.
Den gang falt Ivar, sønn til Ragnvald Mørejarl, og i vederlag gav kong Harald Ragnvald jarl Orknøyene og Hjaltland da han seilte østover igjen. Ragnvald gav begge landene til sin bror Sigurd, og han ble igjen der vest, da kongen seilte østover. Kongen gav først Sigurd jarledømme. Da kom Torstein Raud, sønn til Olav Kvite og Aud den djuptenkte, til Sigurd og slo seg i lag med ham. De herjet i Skottland og tok Katanes under seg, og Suderland, helt til Ekkjalsbakke.
Siguird jarl drepte Melbridge Tann, en skotsk jarl ; han bandt hodet hans ved salreima, og tanna som stakk ut av hodet, slo imot tjukkleggen på ham ; det kom verk i såret og han døde av det ; han er hauglagt på Ekkjalsbakke. Nå rådde Guttorm, sønn hans, for øyene ett år, men så døde han barnløs. Siden slo vikinger seg ned på øyene, dansker og nordmenn.

23: Kong Harald var i gjestebud på Møre hos Ragnvald jarl ; da hadde han lagt hele landet under seg. Da gikk kongen i bad der. Og nå lot kong Harald håret sitt greie, og Ragnvald jarl skar håret hans ; da hadde det ikke vært skåret eller kjemmet på ti år. Før kalte de ham Harald Luva, men nå gav Ragnvald jarl ham nytt navn, og kalte ham Harald Hårfagre. Alle som så ham, sa at det var virkelig sant navn, for han hadde et hår som var både stort og vakkert.

24: Ragnvald Mørejarl var den kjæreste venn kong Harald hadde, og kongen satte ham høyt. Ragnvald jarl var gift med Hild, datter ti Rolv Nevja ; deres sønner var Rolv og Tore. Ragnvald jarl hadde noen frillesønner også ; en het Haddad ; en annen Einar og en tredje Rollaug ; de var voksne da de ektefødte brødrene deres var barn ennå. Rolv var en stor viking ; han var så svær av vekst at ingen hest kunne bære ham, derfor gikk han til fots overalt. Han ble kalt Gange-Rolv. Han herjet ofte i austerveg.
En sommer han kom østfra til Viken fra vikingtog, hogg han strandhogg der. Kong Harald var i Viken ; han ble alvorlig sint, da han fikk høre om dette, for han hadde strengt forbudt å rane innenlands. Kongen lyste på tinget at han gjorde Rolv fredløs i Norge. Da Hild, Rolvs mor, fikk vite dette, drog hun til kongen og bad om fred for Rolv, men kongen var så sint at det nyttet henne ikke å be.
Da kvad Hild dette :

Du vraker Nevjas navne,
driver som varg av landet
bønders kjekke helbror;
hvorfor så bister herre?
farlig å vise ulvhug
mot slik en ulv, høvding;
han blir ikke god mot fyrstens
flokk om til skogs han renner.

Gange-Rolv seilte siden vest over havet til Suderøyene ; derfra seilte han vest til Valland og herjet der, og vant seg et stort jarlerike, som han bygde for en stor del med nordmenn, og det heter Normandi siden.
Jarlene i Normandi er kommet av Rolvs ætt. Sønn til Gange-Rolv var Vilhjalm, far til Rikard, far til Rikard den andre, far til Robert Langspade, far til Vilhjalm Bastard, Englands konge. Fra ham er alle Englands-kongene ættet siden.
Dronning Ragnhild levde i tre år etter at hun kom til Norge ; etter hennes død kom Eirik, hennes og kong Haralds sønn til oppfostring hos Tore Roaldsson herse i Fjordane, og der vokste han opp.

Hild ber for sin sønn .


25: En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjestebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem ; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra. Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se ; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta.
Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte.

Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det tre år ; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. For å lege denne galskapen kom Torleif Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten : "Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne."
Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen ; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

26: Etter at kong Harald hadde fått visshet for at finnejenta hadde brukt svik, ble han så sint at han jagde fra seg sønnene han hadde med henne og ville ikke se dem mer. Men Gudrød Ljome drog til Tjodolv den kvinværske, som var fosterfar hans, og bad han følge med seg til kongen, for Tjodolv var en kjær venn av kongen. Kongen var da på Opplanda. De drog av sted og kom til kongen seint på aftenen, satte seg ytterst ved døra, og lot ingen se hvem de var. Kongen gikk framme på golvet og så på benkene, han hadde et slags gjestebud, og mjøden var blandet. Da mumlet han dette fram for seg:

Meget mjødglade er de,
mine gamle kjemper,
sitter her hvite i håret;
hvorfor alltid så mange ?

Tjodolv slo ned hetta, og da kjente kongen ham og bød ham velkommen. Da bad Tjodolv at kongen ikke skulle slå vrak på sønnene sine ; "de ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det".
Kongen lovte ham dette og bad ham ta Gudrød med seg hjem igjen, der han hadde vært før ; Sigurd og Halvdan sendte han til Ringerike, og Ragnvald til Hadeland. De gjorde som kongen bød, og ble sterke og modige karer alle sammen, vel opplært og kyndige i idretter. Kong Harald satt nå i ro hjemme i landet, og det var fred og gode år.

27: Ragnvald jarl på Møre fikk vite at hans bror Sigurd var falt, og at det nå satt vikinger der i landet. Da sendte han sønnen Hallad vestover ; han fikk jarlsnavn og hadde med seg en stor hær vestover, og da han kom til Orknøyene, slo han seg ned på øyene, men både høst og vinter og vår dreiv vikinger rundt der, rante på nesene og hogg strandhogg.
Da ble Hallad lei av å sitte der på øyene, han veltet sg ut av jarledømmet og tok odelsbonderett ; siden seilte han hjem til Norge.
Da Ragnvald jarl hørte dette, brukte han seg fælt for det Hallad hadde gjort, sa at hans sønner liknet nok ikke på foreldrene. Da svarte Einar : "Du synes ikke jeg er videre verdt, og jeg har lite kjærlighet å skilles fra. Jeg kan dra vestover til øyene, om du vil gi meg litt hjelp. Jeg skal love deg en ting som du sikkert blir svært glad for, jeg skal aldri komme til Norge mer." Ragnvald jarl sa at han likte godt at han likte godt det at han aldri ville komme igjen, "for jeg har ikke større håp om at dine frender får ære av deg, for alle i morsætta di er trellebårne." Ragnvald jarl gav Einar et langskip og fant mannskap til det for ham. Så seilte Einar vest over havet. Da han kom til Orknøyene, lå det to skip med vikinger der, det var Tore Treskjegg og Kalv Skurva ; Einar la straks til strid med dem og seiret ; de falt begge to.
Han ble kalt Torv-Einar, fordi han lot sdkjære torv og brukte den til ved, for det var ingen skog på Orknøyene. Siden ble Einar jarl på øyene, og han var en mektig mann ; han var stygg og enøyd ; men han så likevel skarpere enn mange andre.

28: Guttorm hertug satt oftest i Tønsberg og hadde styringen over hele Viken, når kongen ikke var til stede ; han stod for landvernet der. Det var svært utsatt for vikinger, og det var ufred oppe i Götaland hele tida så lenge kong Eirik Emundsson levde. Han døde da kong Harald Hårfagre hadde vært konge i Norge i ti år.

29: Etter Eirik var Bjørn, sønn hans, konge i Svitjod i femti år ; han var far til Eirik den seiersæle og Olav, far til Styrbjørn. Guttorm hertug døde sottedød i Tønsberg ; da gav kong Harald styringen over hele dette riket til sin sønn Guttorm, og satte ham til høvding der.

30: Da kong Harald var førti år gammel, var mange av sønnene hans voksne karer, de var tidlig modne alle sammen. Da gikk det etter hvert slik at de ble misnøyde med at kongen ikke gav dem noe rike, men satte en jarl i hvert fylke ; de mente jarlene var av lavere ætt enn de sjøl var. En vår la de av sted, Halvdan Hålegg og Gudrød Ljome, med en stor flokk og kom uventet over Ragnvald Mørejarl, kringsatte huset hans og brente ham inne med seksti mann. Så tok Halvdan tre langskip, fant mannskap til dem og seilte vest over havet. Gudrød satte seg fast i de landene som Ragnvald jarl hadde hatt før. Men da kong Harald hørte dette, drog han straks mot Gudrød med en stor hær, og Gudrød så ingen annen utveg enn å gi seg over til kong Harald, og kongen sendte ham øst til Agder. Kong Harald satte Tore, sønn til Ragnvald jarl, over Møre, og giftet ham med Ålov, dattera si, hun som ble kalt Årbot. Tore jarl Teiande fikk da samme riket som hans far Ragnvald hadde hatt.

31: Halvdan Hålegg kom helt uventet vest til Orknøyene, og Einar jarl flyktet straks fra øyene ; han kom tilbake samme høst og kom da uventet på Halvdan. De møttes, der ble det en kort kamp og Halvdan flyktet, da var det nesten natt. Einar og hans folk lå uten telt den natta, og om morgenen, da det tok til å lysne, lette de etter flyktninger rundt på øyene og drepte alle, der de fikk tak på dem. Da sa Einar : "Neimen om jeg vet hva det er jeg ser der ute på Rinansøy, om det er fugl eller mann, snart reiser det seg opp, og snart legger det seg ned". Så drog de dit bort, og der fant de Halvdan Hålegg og tok ham til fange. Einar jarl kvad denne strofen om aftenen, før han gikk til kamp:

På mitt liv er mange
lystne, av gode grunner,
menn av ymse ætter,
ikke småbårne heller;
men før de har felt meg,
får de ikke vite
hvem av oss som ender
under ørnekloa.

Da gikk Einar bort til Halvdan ; han ristet ørn på ryggen hans på denne måten : han stakk sverdet inn i brysthulen ved ryggraden og skar alle ribbeina over ned til lendene, og drog lungene ut der ; det var Halvdans bane.
Etterpå satte Einar jarl seg fast igjen på Orknøyene, som han før hadde hatt. Da nå dette ble kjent i Norge, gremmet de seg, brødrene til Halvdan, og mente det var noe som burde hevnes, og mange andre sa at det var sant nok.

32: Kong Harald bød ut mannskap og drog sammen en stor hær og seilte siden vest til Orknøyene. Men da Einar jarl fikk høre at kongen var kommet østfra, tok han over til Katanes.
Så gikk det menn og sendebud mellom kongen og jarlen, det kom da så langt at de satte hverandre stevne og møttes sjøl, og jarlen la alt under kongens dom. Kong Harald dømte Einar jarl og alle orknøyingene til å betale seksti mark i gull ; bøndene syntes det var altfor stor bot, så tilbød jarlen dem at han skulle betale alt sammen alene, men så skulle all odel på øyene bli hans eiendom ; dette gikk de med på, mest av den grunn at de fattige hadde ikke stort jord, og de rike tenkte de kunne vel løse odelen sin igjen så snart de ville. Jarlen greide ut hele bota til kongen, og kongen drog hjem igjen om høsten. Lenge etterpå var det slik på Orknøyene at jarlene eide all odel, helt til Sigurd Lodvesson gav odelen tilbake.

33: Guttorm, kong Haralds sønn, hadde landvern ute i Viken, han seilte med hærskip ytre leia. Da han lå i Elvkvislene, kom Solve Klove dit og la til strid med ham, der falt Guttorm. Halvdan Svarte og Halvdan Kvite lå i viking og herjet rundt i austerveg. De hadde en stor strid i Estland, der falt Halvdan Kvite.
Eirik var til oppfostring hos hersen Tore Roaldsson i Fjordane ; det var han Harald var mest glad i av sønnene sine, og ham satte han høyest. Da Eirik var tolv år gammel, gav kong Harald ham fem langskip, og så drog han på hærferd, først i austerveg og så sørover omkring i Danmark og Frisland og i Saksland, han var borte i tre år. Etterpå seilte han vest over havet og herjet omkring i Skottland og Bretland, Irland og Valland og var borte fire år til. Etterpå drog han nord til Finnmark og helt til Bjarmeland, der hadde han en stor strid og vant seier. Da han kom tilbake til Finnmark, fant hans menn i en gamme ei kvinne så vakker at de aldri hadde sett noe liknende ; hun sa til dem at hun het Gunnhild, og at far hennes bodde på Hålogaland og het Ossur Tote, "jeg har vært her," sa hun, "for å lære trolldom av to finner, de viseste som er her i Finnmark ; nå er de ute på veiding, men de vil ha meg begge to, og begge er de så kloke at de kan følge spor som hunder både på tø og skare, og de er så gode på ski at ikke noe kan komme unna dem, verken dyr eller mennesker, og alt de skyter på, det treffer de. Slik har de gjort det av med alle som er kommet her i nærheten. Og om de blir sinte, så snur jorda seg opp ned når de ser på den, og om de setter øynene på noe levende, så faller det dødt ned. Nå må dere for all del ikke komme i vegen for dem, men jeg skal gjemme dere her i gammen, så får vi friste om vi skulle få drept dem."

De gikk med på dette, og hun gjemte dem. Hun tok en linsekk, som de syntes det var aske i ; hun stakk handa ned i den og sådde med dette rundt gammen, både utenfor og inni. Litt etter kom finnene hjem. De spør hva det er som er kommet dit, hun sier, det er ikke kommet noe ; det syntes finnene var underlig, for de hadde fulgt spor helt til gammen, men så fant de ikke noe lenger. Så gjorde de opp ild og laget seg mat, og da de var mette, reidde Gunnhild opp senga si ; men de tre siste nettene hadde det gått slik for seg at Gunnhild hadde sovet, og de to hadde våkt over hverandre av skinnsyke. Da sa hun: "Kom nå hit og ligg en på hver side av meg." Det ville de gjerne, og gjorde så, hun holdt en arm om halsen på hver av dem.
De sovnet straks, men hun vekte dem, de sovnet fort igjen, og nå så fast at hun knapt fikk vekt dem ; enda en gang sovnet de, og nå fikk hun slett ikke på noen måte vekt dem. Hun satte dem opp, og de sov videre. Da tok hun to selbelger og trakk over hodene på dem og bandt hardt og sterkt til nedenfor hendene. Nå gjorde hun tegn til kongsmennene ; de sprang fram og brukte våpen på finnene og fikk drept dem og drog dem ut av gammen. Resten av natta ble det slikt tordenvær at de kunne ikke gå noe sted, men om morgenen drog de til skipet, de tok Gunnhild med seg og førte henne til Eirik. Nå seilte Eirik og hans menn sør til Hålogaland. Han stevnte Ossur Tote til seg ; Eirik sa han ville ha datter hans til kone, det sa Ossur ja til. Eirik fikk så Gunnhild og tok henne med seg sør i landet.

34: Kong Harald var nå femti år gammel, og mange av sønnene hans var voksne og noen døde. Mange av dem var fælt ustyrlige å ha innenlands, og de var uforlikte seg imellom ; de dreiv kongens jarler fra eiendommene deres, og drepte noen av dem. Kong Harald lyste da til stort ting øst i landet og stevnte opplendingene dit. Da gav han sønnene sine kongsnavn og gjorde det til lov at hans ættmenn skulle få kongedømme hver etter sin far, og jarledømme skulle den ha som var kommet av hans ætt på morsida. Han delte landet mellom dem, lot dem få Vingulmark, Romerike, Vestfold og Telemark ; dette gav han til Olav, Bjørn, Sigtrygg, Frode og Torgils ; Hedmark og Gudbrandsdalen gav han til Dag og Ring og Ragnar ; til Snøfridssønnene gav han Ringerike, Hadeland og Toten og det som hører til der ; Guttorm hadde han gitt styringen over Ranrike fra Göta älv til Svinesund ; han hadde satt ham til landvern der øst ved landegrensa, som vi skreiv før. Kong harald sjøl var oftest på Vestlandet, Rørek og Gudrød var mest i hirden hos kongen og hadde store veitsler i Hordaland og Sogn.

Eirik var hos kong Harald, far sin ; det var ham han var mest glad i av sønnene, og han satte ham høyest ; til ham gav han Hålogaland og Nordmøre og Romsdal. Nord i Trondheimen gav han styringen til Halvdan Svarte og Halvdan Kvite og Sigrød. Han gav sønnene sine det halve med seg i inntektene fra hvert av disse fylkene, dessuten skulle de sitte i et høgsete som var ett trinn høyere enn jarlenes og ett trinn lavere enn hans eget. Men det sete eslet hver eneste av sønnene seg etter hans dager ; han sjøl eslet Eirik det, og trønderne eslet Halvdan Svarte det, og vikværingene og opplendingene unte dem det best som var hos dem i deres landsdel. Av dette ble det ny ufred mellom brødrene igjen. Og ettersom de syntes de hadde for lite rike, så drog de på hærtog ; slik er det alt sagt at Guttorm falt i Elvkvislene for Solve Klove. Siden fikk Olav det riket han hadde hatt. Halvdan Kvite falt i Estland, Halvdan Hålegg falt på Orknøyene. Til Torgils og Frode gav kong Harald hærskip, de dro i vesterviking og herjet omkring i Skottland og Bretland og Irland. De var de første nordmenn som tok Dublin. Det sies at noen gav Frode gift så han døde, men Torgils var konge i Dublin lenge, til han ble sveket av irerne og falt der.

35: Eirik Blodøks tenkte å bli overkonge over alle brødrene sine, og slik ville kong Harald også at det skulle bli ; far og sønn var mye sammen. Ragnvald Rettilbeine hadde Hadeland, han lærte trolldom og ble seidmann. Kong Harald kunne ikke like seidmenn. I Hordaland var det en seidmann som het Vitgeir, og kongen sendte bud til ham og bad ham slutte å seide. Han svarte og kvad:

Det er lite vondt i
at vi seider,
kalles barn
og kjerringers,
når Ragnvald seider,
Rettilbeine,
Haralds sønn
på Hadeland

Men da kong Harald hørte dette sagt, drog Eirik Blodøks på hans bud til Opplanda og kom til Hadeland. Han brente inne sin bror Ragnvald med åtti seidmenn. Den gjerningen fikk han stor ros for. Gudrød Ljome var gjest i Kvine for å hilse på sin fosterfar Tjodolv en vinter ; han hadde ei skute med fullt mannskap og ville seile nordover til Rogaland. Da satte det inn med sterk storm, men Gudrød hadde hastverk og brukte seg for han måtte vente.
Tjodolv ville ikke at hun skulle dra men Gudrød drog likevel. Da de kom ut for Jæren, gikk skipet under med dem, og de druknet alle sammen.

36: Bjørn, kong Haralds sønn, rådde da i Vestfold, han satt for det meste i Tønsberg, og var lite på hærferd. Til Tønsberg kom det mange kjøpmannsskip både der fra Viken og lenger nordfra landet, og sør fra Danmark og fra Saksland. Kong Bjørn hadde også kjøpskip ute i fart på andre land og skaffet seg på den måten kostbare saker og andre varer som han syntes han trengte. Brødrene hans kalte ham farmann eller kjøpmann. Bjørn var en klok mann, rolig og sindig, og så ut til å bli en god høvding, han fikk seg et godt og høvelig gifte, og han fikk en sønn som het Gudrød.
Eirik Blodøks kom fra austerveg med hærskip og stort følge. Han krevde at broren Bjørn skulle gi ham de skatter og skylder som kong Harald eide der i Vestfold ; men før hadde det vært skikk at Bjørn sjøl førte skatten til kongen eller sendte menn med den. Slik ville han det skulle være nå også og ville ikke gi den fra seg. Men Eirik trengte mat og telter og drikk. Brødrene trettet om dette med strie ord, men Eirik fikk ingenting likevel og drog ut av byen. Bjørn drog også ut av byen om kvelden og opp til Sem. Eirik vendte tilbake, drog etter Bjørn opp til Sem om natta, og kom dit mens de satt over drikken ; Eirik kringsatte huset, men Bjørn og hans menn gikk ut og kjempet ; der falt Bjørn og mange menn med ham. Eirik tok stort hærfang, og drog nord i landet. Denne gjerningen var vikværingene fælt misnøyde med, og Eirik ble ille likt der ; det gikk ord om at kong Olav nok ville hevne Bjørn, om han kunne komme til. Kong Bjørn ligger i Farmannshaugen i Sem.

Farmannshaugen .


37: Kong Eirik drog vinteren etter nord til Møre og tok veitsle på Selva innenfor Agdenes ; men da Halvdan Svarte hørte om det, kom han dit med en hær og kringsatte huset. Eirik sov i et hus for seg, og kom seg ut og til skogs sjøl femte, men Halvdan og hans menn brente opp garden og alt folk som var der inne. Med disse tidender kom Eirik til kong Harald. Kongen ble styggelig sint for dette, han samlet en hær og drog mot trønderne, men da Halvdan Svarte fikk høre det, bød han ut folk og skip og fikk en stor hær og seilte ut til Stadsbygd innenfor Torshaug. Kong Harald lå da med sin hær ute ved Reinsletta. Nå sendte de menn til hverandre.
Det var en gjæv mann som het Guttorm Sindre, han var nå i følge med Halvdan Svarte, men før hadde han vært hos kong Harald, og han var en kjær venn for begge to.
Guttorm var en stor skald, han hadde laget et kvede om hver av kongene, både far og sønn ; de hadde bydd ham lønn for det, han hadde ikke villet ha noen, men hadde bedt om at de skulle oppfylle en bønn for ham, og det hadde de lovt. Han gikk nå til kong Harald og talte om forlik mellom dem, han rettet en bønn til hver av dem, og det var at de skulle forlike seg, og så høyt satte kongene ham at på hans bønn ble de forlikt. Mange andre gjæve menn støttet ham i denne saken. Forliket gikk ut på at Halvdan skulle få hele det rike han før hadde hatt, men han skulle også la sin bror Eirik være i fred.

38: Håkon Grjotgardsson Ladejarl hadde styringen over hele Trondheimen, når kong Harald var annensteds i landet, og Håkon var den mann kongen satte høyest i Trøndelag. Etter Håkons fall fikk hans sønn Sigurd riket og ble jarl i Trondheimen, han bodde på Lade. To av Haralds sønner, Halvdan Svarte og Sigrød, vokste opp hos ham, de hadde før vært hos Håkon, hans far.
De var på lag jevnaldrende, Sigurd og Haraldssønnene. Sigurd jarl ble gift med Bergljot, datter av Tore jarl Teiande, hennes mor var Ålov Årbot, datter til Harald Hårfagre. Sigurd jarl var en usedvanlig klok mann. Da kong Harald tok til å bli gammel, slo han seg ofte ned på en av de storgardene han hadde, Ålrekstad i Hordaland, eller på Seim eller Fitjar, eller Utstein, eller på Avaldsnes på Karmøy. Da kong Harald var nesten sytti år gammel, fikk han en sønn med ei kvinne som het Tora og ble kalt Mosterstong ; hennes ætt var fra Moster, og hun hadde gode frender, hun var skyld til Horda-Kåre. Hun var ei staut kvinne og svært vakker ; hun ble reknet som kongens tjenestejente. Det var mange den gang som gjorde tjeneste hos kongen, enda de var av god ætt, både menn og kvinner. Når det gjaldt storfolks barn, var det skikk å være svært nøye med hvem som skulle øse vann over dem og gi dem navn. Da det nå lei mot den tid Tora ventet hun skulle føde barn, ville hun reise til kong Harald, han var da nord på Seim, og hun var på Moster. Hun seilte så nordover på Sigurd jarls skip. De lå ved land om natta, og der fødte Tora barnet oppe på hella ved landgangen ; det ble en gutt. Sigurd jarl øste vann over gutten og kalte han opp etter sin egen far Håkon Ladejarl ; gutten ble snart vakker og stor av vekst og liknet svært på sin far. Harald lot gutten følge mora, og de to var på kongsgarden mens gutten var liten.

39: Kongen i England den gang het Adalstein, han hadde nettop overtatt kongedømme da ; han ble kalt den seiersæle og den troende.
Han sendte menn til Norge, de skulle gå til kong Harald med en sending som denne :
sendemannen gikk fram for kongen ; så rakte han kongen et sverd, det var prydet med gull på hjalt og handtak, og hele slira var også prydet med gull og sølv og innlagt med kostelige edelsteiner. Sendemannen holt sverdhjaltet fram mot kongen og sa : "Her er et sverd, som kong Adalstein bad deg ta imot." Kongen tok om handtaket, og staks sa sendemannen : "Nå tok du slik som kongen vår ville, og nå skal du være hans undermann, siden du tok i sverdet hans."
Kong Harald skjønte nå at dette var gjort til spott og spe, og han ville ikke være noen annen manns undermann, men han sanset likevel å gå fram på sin vanlige måte : hver gang sinnet skjøt opp i ham, eller han ble vred, styrte han seg først og lot sinnet renne av seg, og siden så han på saken uten å være sint. Det gjorde han nå også, og talte med sine venner om det, og alle var enige om at det første som var å gjøre, var å la sendemennene reise hjem uskadde.

40: Neste sommer sendte kong Harald et skip vest til England og satte Hauk Håbrok til styresmann. Han var ei stor kjempe og kongens kjære venn ; han gav ham sønnen Håkon med seg. Hauk drog da vest til England til kong Adalstein og kom til ham i London ; der var det gjestebud og stor stas. Da de kom tl hallen, sa Hauk til sine menn hvordan de skulle bære seg at når de gikk inn. Han sa at den som gikk først inn, skulle gå sist ut, og alle skulle stå i ei rekke foran bordet, og hver skulle ha et sverd på venstre side og feste kappa slik at en ikke kunne se sverdet. Så gikk de inn i hallen, det var tretti mann. Hauk gikk fram til kongen og hilste på ham. Kongen bød ham velkommen.
Da tok Hauk gutten og satte ham på kneet hos kong Adalstein. Kongen så på gutten, og spurte Hauk hvorfor han gjorde dette. Hauk svarte :"Kong Harald bad om du ville ta et tjenestebarn til oppfostring for ham." Kongen ble fælt sint og greip sverdet han hadde på seg og drog det, som han ville drepe gutten. "Du har nå iallfall knesatt ham," sa Hauk, "og nå kan du myrde ham om du har lyst, men du rydder ikke alle Haralds sønner av vegen med det." Så gikk Hauk ut, og alle hans menn fulgte, de tok vegen til skipet og satte til havs, så snart de kunne, og kom tilbake til Norge og til kong Harald. Og nå var han vel nøyd, for folk bruker å si at den som har en annens barn til oppfostring, står under ham i verdighet. I slike sammenstøt mellom kongene kunne en merke det at hver av dem gjerne ville være større enn den andre, men ingen av dem mistet noe av sin verdighet for den saks skyld, og hver var overkonge i sitt rike til sin dødsdag.

41: Kong Adalstein lot Håkon døpe, og lærte ham rett tro og gode seder og allslags høvisk opptreden. Kong Adalstein var meget glad i ham, mer enn i noen av sine frender, og likedan ble de glade i ham alle andre han kjente. Han ble siden kalt Adalsteinsfostre. Han kunne mye og var svær i idretter ; han var større og sterkere og vakrere enn noen annen mann, klok og veltalende og en god kristen.
Kong Adalstein gav Håkon et sverd, hjaltene var av gull på det og likeså handtaket, men klingen var likevel bedre ; med den hogg Håkon en kvernstein igjennom helt inn til øyet ; siden det ble sverdet kalt kvernbit. Det er det beste sverd som noen gang er kommet til Norge, det hadde Håkon til sin dødsdag.

42: Kong Harald var nå åtti år gammel, han ble så tungfør at han ikke syntes han orket å reise rundt i landet mer eller styre med kongens saker. Da leide han Eirik, sønn sin, til høgsetet og gav ham makten over hele landet. Men da de andre sønnene til Harald fikk høre det, så satte Halvdan Svarte seg i kongshøgsetet ; han tok styringen over hele Trondheimen, og i det hadde han alle trønderne med seg. Etter Bjørn kjøpmanns fall hadde hans bror Olav fått riket i Vestfold, og han hadde hos seg Gudrød, sønn til Bjørn. Olavs sønn het Tryggve, Gudrød og han var fosterbrødre og nokså jevnaldrende, begge hadde gode evner og var fulle av framferd. Tryggve var større og sterkere enn noen annen.
Da nå vikværingene hørte at hordene hadde tatt Eirik til overkonge, tok de Olav til overkonge der i Viken, og han tok makten der. Dette likte slett ikke Eirik. To år seinere døde Halvdan Svarte plutselig i et gjestebud, inne i Trondheimen, og folk sa at Gunnhild kongemor hadde kjøpt ei trollkyndig kone til å gi ham gift i drikken. Etter dette tok trønderne Sigrød til konge.

43: Kong Harald levde i tre år etter at han hadde gitt Eirik enevelde over riket ; da var han i Rogaland eller Hordaland, på de storgardene han hadde der. Eirik og Gunnhild hadde en sønn som kong Harald øste vann over og gav sitt navn, han sa at den gutten skulle være konge etter Eirik, sin far. Kong Harald giftet de fleste av døtrene sine med jarler innenlands, og fra dem er det kommet store ætter.
Kong Harald døde sottedød i Rogaland, han er hauglagt på Haug ved Karmsund. I Haugesund står en kirke, og like ved kirkegården i nordvest er kong Harald Hårfagres haug ; vest for kirken ligger gravsteinen til kong Harald, den som lå over grava inne i haugen, og steinen er tretten og en halv fot lang og nesten to alen brei.
Midt i haugen var kong Haralds grav ; der stod det en stein ved hodet og en ved føttene og hella var lagt oppå dem, og så var det bygd en mur av stein på begge sider under. De steinene som var i haugen den gang, og som vi talte om her, de står nå på kirkegården der. Lærde menn sier at Harald Hårfagre har vært en uvanlig vakker mann å se til, sterk og stor og gavmild på gull som få, vennesæl og godt likt av sine menn. Han var en stor stridsmann den første del av sitt liv, og man tyder det nå slik at det var dette som var meningen med det store treet hans mor drømte om før han ble født, og som var rødt som blod nede ved rota ; når treleggen oppover var fager og grønn, så var det tegn på blomstringen i hans rike, men øverst var treet hvitt, og derav kunne en se at han skulle bli gammel og hvithåret ; kvistene og greinene på treet varslet om hans avkom, som skulle bre seg over hele landet, og av hans ætt har alltid kongene i Norge vært siden.

44: Året etter kong Haralds død tok kong Eirik alle de inntektene kongen hadde på Vestlandet, og Olav tok alt øst i Viken, og Sigrød bror deres hadde alt i Trøndelag. Dette var Eirik svært misnøyd med, og det gikk ord om at han ville bruke makt mot brødrene sine for å få eneherredømme over hele landet, slik som faren hadde gitt ham. Men da Olav og Sigrød hørte det, gikk det sendemenn mellom dem ; dernest satte de hverandre stevne, og Sigrød kom om våren øst til Viken, og han og Olav møttes i Tønsberg og ble der en stund. Samme vår bød Eirik ut en stor hær med mange skip og styrte øst til Viken Kong Eirik fikk så god bør at han seilte dag og natt, og ingen fikk vite noe om ham. Da han kom til Tønsberg, gikk Olav og Sigrød med sin hær ut øst for byen og fylkte der på bakken. Eirik hadde mye større hær, og han seiret. Olav og Sigrød falt begge to. Det er en haug over hver av dem der på bakken hvor de lå, da de var falt.
Eirik drog omkring i Viken og la den under seg og ble der lenge om sommeren. Tryggve og Gudrød flyktet til Opplanda. Eirik var en stor mann, vakker, sterk og svært modig, en stor hærmann, og seiersæl ; han hadde et ustyrlig sinn, var grusom, uvennlig og fåmælt. Kona hans, Gunnhild, var ei framifrå vakker kvinne, klok og trollkyndig, blid i sin tale, men full av baktanker og grusom. Barna til Eirik og Gunnhild var disse : Gamle, som var eldst, så Guttorm, Harald, Ragnfrød, Ragnhild, Erling, Gudrød, Sigurd Sleva. Alle Eiriks barn var vakre og lovte godt.

Skrevet : 2004-11-21/18:30:48

Tilbake