Eirikssønnenes saga

1: Eirikssønnene fikk kongedømme i Norge etter at kong Håkon var falt. Harald var den som førte blant dem, og han hadde størst verdighet; han var også den eldste av dem som levde dengang. Mora, Gunnhild, hjalp dem mye med styringen av landet, hun ble kalt kongemor. Disse mennene var høvdinger i landet den gang: Tryggve Olavsson øst i landet og Gudrød Bjørnsson i Vestfold, Sigurd Ladejarl i Trondheimen, og Gunnhildssønnene hadde Vestlandet. Første vinteren gikk det bud og sendemenn mellom Gunnhildssønnene og Tryggve og Gudrød; da de ble helt forlikt om det at de skulle ha like stor del av riket under Gunnhildssønnene som de hadde hatt under kong Håkon. Det var en mann som het Glum Geirason, han var skald hos kong Harald, en kjekk og modig mann. Han laget denne strofen etter Håkons fall:

Vel har Harald hevnet Gamle, hærmenn mistet livet, fram gikk fyrsten folkedjerv i striden.
Mørke ravner mesker seg med blod fra Håkon; våpnene ble farget, vet jeg, over havet.

Denne strofen likte folk godt. Men da Øyvind Finnsson hørte det, så kvad han den strofen som er skrevet her foran:

Før har fluktsky konge farget sverd i Gamles blod, mens motet svulmet; *
sverd fikk óg Fenrir føle - dengang han ufortrøden alle Eiriks sønner dreiv på sjøen. Nå sørger spydfolk over kongen.

Denne strofen ble også ofte kvedet. Da kong Harald hørte det, reiste han sak mot Øyvind for det og ville ha ham straffet med døden, helt til vennene deres fikk i stand forlik. Øyvind skulle bli hans skald, slik som han før hadde vært Håkons. De var nære frender, for Øyvinds mor Gunnhild var datter til Halvdan jarl, og hennes mor var Ingebjørg, datter til kong Harald Hårfagre. Da laget Øyvind denne strofen om kong Harald:

Hordenes landverge, du lot ei motet synke, sjøl om hagl av piler smalt fra spente buer; bart og blinkende sverdet beit i dine hender, enda en gang du stilte ulvens glupske hunger.

Gunnhildssønnene satt for det meste på Vestlandet, for brødrene kjente seg ikke trygge når de var slik i hendene på trøndere eller vikværinger, som hadde vært kong Håkons beste venner; fullt opp av stormenn var det begge steder også. Så tok det til å gå bud mellom Gunnhildssønnene og Sigurd jarl om forlik, for før fikk de ikke noen skatter fra Trondheimen. Til slutt ble det da til at de sluttet forlik, kongene og jarlen, og dette bandt de med eder. Sigurd jarl skulle ha det samme riket i Trondheimen under dem som han før hadde hatt under kong Håkon. Og så skulle de liksom være forlikte. Alle Gunnhildssønnene gikk for å være gjerrige; folk sa de gjemte gull og gravde det ned i jorda. Det diktet Øyvind Skaldespille om:

Gull jeg bar på armen alle Håkons dager, * frø fra Fyrisvollen skinte for haukens føtter. Nå har folkets fiende gravd sitt gull i jorda, *
Frodes mjøl han gjemte hos mor til jotners fiende.

Hele Håkons alder hadde skalden gullring på handa som bar skjoldet; det skinte, Fullas smykke; nå er det gjemt i jorda, gjemt hos Tors moder, det strålende elvegullet; storfolk makter mye. Da kong Harald fikk riktig greie på disse strofene, sendte han bud til Øyvind at han skulle komme til ham. Øyvind kom, og da la kongen fram søksmål mot ham, og sa at han var hans uvenn. "Det sømmer seg ille for deg," sa han, "å være utro mot meg, for du er nå engang blitt min mann." Da kvad Øyvind en strofe:

Én drotten jeg eide før deg, dyre herre; jeg ønsker ingen tredje.
Alderen trykker, konge. Tro jeg den herlige tjente, to skjold bar jeg aldri.

Kong Harald lot sin egen dom gjelde i denne saken. Øyvind hadde en gullring, den var stor og god og ble kalt Molde; den hadde vært gravd fram av jorda en gang for lenge siden. Den ringen sa kongen han ville ha, og det var ingen annen råd. Da sa Øyvind:

Du som skip kan styre som ski mellom skjæra, heretter tør jeg vente godt vær fra deg, herre.
Nå jeg gir deg, konge som klokt kan velge ringer, Fåvnes gylne leie som far min lenge eide.

Øyvind drog hjem igjen, og ingen har hørt noe om at han kom til kong Harald mer.

2: Gunnhildssønnene ble kristne i England, som før skrevet. Da de fikk styringen i Norge, kunne de likevel ikke komme noen veg med å få kristnet folk i landet; men de brøt ned hovene der de kunne komme til, og ødela blotstedene. Dette fikk de mange uvenner av. I deres tid satte det inn med uår, og årsveksten ble ødelagt; det var mange av kongene, og hver av dem hadde hird om seg; de trengte mye, for de hadde store utgifter, og dessuten var de styggelig pengegriske. De holdt heller ikke alltid de lovene som kong Håkon hadde satt, uten bare når det falt seg slik. De var usedvanlig vakre menn alle sammen, sterke og store, og svære i idretter. Så sier Glum Geirason i den dråpa han laget om Harald Gunnhildsson:

Tolv idretter kunne kongen, gullets øder.
Ofte fram han søkte foran andre fyrster.

Som oftest var brødrene sammen, men stundom var de hver for seg. De var grusomme menn, modige og store stridsmenn og hadde oftr seier.

3: Gunnhild kongemor og sønnene hennes talte ofte sammen og holdt møter hvor de rådslo om landsstyringen. En gang spurte Gunnhild sønnene: "Hva har dere tenkt å gjøre med riket i Trondheimen? Dere har kongsnavn som forfedrene deres hadde, men dere har lite land og er mange om det. Tryggve og Gudrød har Viken i øst, og de har også et slags krav på det, siden de er av ætta; men hele Trøndelag har Sigurd jarl, og jeg skjønner ikke hva det er som får dere til å la en jarl ta et så stort rike fra dere. Det er underlig, synes jeg, at dere hver sommer drar på vikingferd til andre land, og så lar en jarl ta farsarven fra dere innenlands. Din farfar, Harald, som du er oppkalt etter, ville ikke syned det var noen sak å la en jarl miste liv og rike, han som vant hele Norge under seg og rådde for det til han ble en gammel mann." Harald sa: "Det er ikke det samme å ta livet av Sigurd jarl som å slakte et kje eller en kalv," sa han. "Sigurd jarl er av stor ætt, og har mange frender, han er vennesæl og klok. Om han får vite for sant at han kan vente seg ufred av oss, så er jeg viss på han får alle trønderne på sin side Og da kommer det ikke noe annet ut av det for oss enn bare vondt. Jeg tror heller ikke at noen av oss brødrene vil kjenne seg trygg ved å sitte der i hendene på trønderne." Da sa Gunnhild: "Da får vi gå fram på en annen måte med det vi har fore, og ikke ta så stort i. Harald og Erling skal sitte på Nordmøre i høst; jeg skal også være med dere, og så får vi alle sammen friste hva vi kan få til." Og så gjorde de det slik

4: Bror til Sigurd jarl het Grjotgard, han var mye yngre og hadde mindre å si; han hadde heller ikke noe verdighetsnavn, men han holt da et følge og var på vikingferd om sommeren og skaffet seg rikdom. Kong Harald sendte noen menn inn i Trondheimen til Sigurd jarl med gaver og vennlige ord, han sa at kong Harald ville gjerne komme i samme vennskap med Sigurd jarl som jarlen før hadde hatt med kong Håkon. Med denne ordsendingen fulgte det også at jarlen skulle komme til kong Harald, og dette vennskapet skulle de da binde fullt og fast. Sigurd jarl tok godt imot sendemennene og kongens vennskap; han sa han kunne ikke komme til kongen for han hadde så mye å gjøre, men han sendte kongen vennegaver og gode, vennlige ord for hans vennskap. Sendemennene drog bort. De kom nå til Grjotgard og hadde samme ærend til ham, kong Haralds vennskap og spørsmål om han vil komme til ham, og gode gaver attpå. Og da sendemennene drog hjem, hadde Grjotgard lovt å komme. På avtalt dag kommer nå Grjotgard til kong Harald og Gunnhild. Der ble han mottatt med stor glede; han ble opptatt som en kjær venn, de tok Grjotgard til samtaler i enerom, og han fikk vite mange hemmelige saker. Til sist tok de til å tale om Sigurd jarl, og fortalte det de var blitt enige om før. De snakket for Grjotgard om hvordan jarlen hadde gjort ham til en liten mann. Men om han ville være med å hjelpe dem i denne saken, sa kongen at Grjotgard skulle bli hans jarl, og få hele det riket som Sigurd jarl hadde hatt. Dette gjorde de så en hemmelig avtale om, Grjotgard skulle holde utkik med når det var best å gå mot Sigurd jarl, og så skulle han sende bud til kong Harald. Etter disse avtalene drog Grjotgard hjem og fikk gode gaver av kongen.

5: Om høsten drog Sigurd jarl inn i Stjørdalen og var på veitsler der. Derfra tok han ut til Oglo og ville ta veitsler der. Jarlen hadde alltid hatt mange folk om seg, så lenge han var lite trygg på kongene. Men ettersom det nå hadde gått vennskapsord mellom ham og kong Harald, så hadde han ikke noen stor flokk med seg denne gangen. Grjotgard varslet nå kong Harald, sa at det ville ikke bli lettere å gå mot jarlen en annen gang. Og straks samme natta drog kongene Harald og Erling inn etter Trondheimen, de hadde fire skip og mye folk; de seilte om natta, det var stjernelyst. Så kom Grjotgard og møtte dem. Seint på natta kom de til Oglo, hvor Sigurd jarl var på veitsle. De tente ild på huset og brente jarlen inne med hele hans følge. Tidlig samme morgen drog de bort ut etter fjorden og så sør til Møre, og der ble de en lang stund.

Skrevet : 2005-01-20/10:53:03

Tilbake