Ynglingesaga

1: Kringla Heimsins - den runde jordskiva -, som menneskene bor på, er mye innskåret av havet, store bukter går fra uthavet inn på landet. Vi vet at det går et hav fra Novasund (det trange sundet, det gamle norrøne navnet på Gibraltar) helt ut til Jorsalaland (landet omkring Jerusalem); fra dette havet går det en lang havsbotn mot nordøst, den heter Svartehavet. Det skiller mellom de tre verdensdelene, østafor heter det Asia, og landene vestafor kaller noen Europa og noen Enea (navn på Europa, avl. av Aeneas, kongesønnen fra Troja, iflg. tradisjonen stamfar for bl.a. romerene).
På nordsida av Svartehavet ligger Store Svitjod (sannsynligvis Schyrhia magna - sørøst-Russland) eller Det kalde Svitjod. Det er de som mener at Store Svitjod ikke er mindre enn Store Serkland, noen sier det er like stort som Store Blåland (negerland - Etiopia og/eller Nordvest Afrika); den nordlige delen av Svitjod ligger ubygd for frost og kulde, likesom søndre delen av Blåland er øde av den brennende sol. I Svitjod er det mange storbygder, der er det også mange slags folk og mange tungemål, der er riser og der er dverger, der er blåmenn og der er mange slags underlige folkeslag; der er også dyr og draker der, styggelige store. Fra fjella som ligger i nord utenfor all bygd, faller ei elv omkring Svitjod; den heter med rett navn Tanais, fordum ble den kalt Tanakvisl eller Vanakvisl, den falleri sjøen inne i Svartehavet. Landet omkring Vanakvisl ble da kalt Vanaland eller Vanaheim. Denne elva skiller mellom verdensdelene; østafor heter det Asia, og vestafor heter det Europa.

2: Landet øst for Tanakvisl i Asia ble kalt Åsaland eller Åsaheim, og hovedborgen i landet kalte de Åsgard. En som heter Odin, var høvding i borgen, der var det et stort blotsted. det var skikk der at tolv hovgoder skulle være de øverste, de skulle rå for blotene og dømme mellom folk; de kalles diar (gud) eller drotner (de som står i spissen for en hird); dem skulle hele folket tjene og vise lydighet.
Odin var en stor hærmann, han fór vidt omkring og vant seg mange riker; han var så seiersæl at han hadde lykke i alle slag, og det ble til at hans menn trodde han kunne få seier i hvert slag om han ville. Han hadde den skikken at når han sendte sine menn til kamp eller i andre sendeferder, så la han først hendene på hodet deres og signet dem, da trodde de at det ville gå dem godt. Hans menn hadde det også slik at når de ble stedd i nød, om det var på sjø eller land, da kalte de på hans navn, og syntes alltid det hjalp; de trøstet seg helt til ham. Han fór ofte så langt bort at han var ute i flere år om gangen.

3: Odin hadde to brødre; den ene het Ve, den andre het Vilje. Disse brødrene styrte riket når han var borte. Det var en gang Odin hadde fart så langt bort og vært så lenge hjemmefra, at æsene ikke trodde han skulle komme hjem igjen. Da tok brødrene å delte arven etter ham; hans kone Frigg, tok de begge to til ekte. Men litt etter kom Odin hjem, og da tok han kona si tilbake.

4: Odin fór med hær mot vanene, men de stod seg godt mot ham og verget landet sitt; det skiftet med seier for dem, de herjet landet for hverandre og gjorde skade. Da begge parter ble lei dette, stevnte de hverandre til forlik, sluttet fred og gav hverandre gisler. Vanene gav sine gjæveste menn, det var Njord den rike og sønnen hans, Frøy; æsene gav derimot en mann som het Høne, og sa at han var vel skikket til å være høvding, han var stor og en meget vakker mann; med ham sendte æsene en som het Mime, en merkelig klok mann, og vanene gav derimot den viseste mann i sin flokk, han het Kvase.
Da Høne kom til Vanaheim, ble han straks gjort til høvding; Mime gav ham råd i alt. Om Høne var på ting eller stevner og Mime ikke var med ham, og det så kom opp vanskelige saker, svarte han alltid det samme: "De andre får rå", sa han. Da gikk det opp for vanene at æsene nok hadde sveket dem i mannebyttet. Så tok de Mime og hogg hodet av ham og sendte det til æsene.
Odin tok hodet og smurte det med urter slik at det ikke kunne råtne, kvad så galdrer over det og gav det slik kraft at det talte med ham, og sa ham mange skjulte ting. Odin satte Njord og Frøy til blotgoder, og nå var de diar hos æsene. Njords datter var Frøya, hun var blodgydje (offerprestinne), hun var den første som lærte æsene seid, slik som vanene brukte. Da Njord var hos vanene, hadde han vært gift med sin søster, for det var lovlig; deres barn var Frøy og Frøya. Hos æsene var det forbudt å gifte seg med så nære frender.

5: Det går en stor fjellrygg fra nordøst til sørvest; den skiller Store Svitjod fra andre riker. Sør for fjellet er det ikke langt til Tyrkland, der hadde Odin store eiendommer. På den tid fór romerhøvdingene vidt om i verden og la under seg alle folk, mange høvdinger flyktet fra eiendommene sine for denne ufreden. Men Odin var framsynt og trollkyndig, derfor visste han at hans avkom skulle bygge og bo på den nordligste halvdel av verden; derfor satte han brødrene sine, Ve og Vilje, over Åsgard, og fór sjøl bort og alle diane med ham, og mange andre mennesker.
Først fór han vest i Gardarike (Russland) og så sør i Saksland (Nord-Tyskland). Han hadde mange sønner. Han vant et stort rike i Saksland, og der satte han sønnene til å styre landet; så fór han nord til havet og tok seg bosted på ei øy, der heter det nå Odinsøy (Odense, Danmark), på Fyn. Så sendte han Gevjun nord over sundet for å finne mer land, hun kom til kong Gylve, og han gav henne ett plogsland. Da drog hun til Jotunheimene og fikk fire sønner med en jotun der, dem gjorde hun om til okser og spente dem for plogen, og så drok hun landet ut i havet og vestover mot Odinsøy, det landet heter Sjælland, og der bodde hun siden. Skjold, Odins sønn, fikk henne til ekte, de bodde i Lejre (nær Roskilde). Der hun pløyde, ble det et vann eller en sjø, den heter Mälaren, og fjordene i Mälaren ligger slik som nesene på Sjælland. Så kvad Brage den gamle (9. århundre, den første nevnte norske skald som en mener det er bevart skaveldedikt av) :

Gevjun drog fra Gylve
gladelig Danmarks økning.
Fra de sterke plogdyr
svetten røk i lufta.
Oksene bar åtte
øyne og fire hoder,
der de gikk foran den rante,
grasrike, vide engøy.

Da nå Odin fikk vite at det var godt land øst hos Gylve, drog han dit, og han og Gylve gjorde forlik, for Gylve mente han ikke hadde kraft til noen motstand mot æsene. Odin og Gylve målte ofte krefter med list og synkvervinger, men æsene var alltid de sterkeste.
Odin tok seg bosted vel Mälaren, der det nå heter Gamle Sigtuna (Signhildsberg vestafor Sigtuna); han fikk i stand et stort hov og blot der, som skikk var hos æsene. Han la under seg alt det land som han gav navnet Sigtuna. Han gav bosteder til hovgodene, Njord bodde i Noatun, og Frøy i Uppsala, Heimdal på Himmelberga, Tor på Trudvang og Balder Breidablikk; gode garder gav han dem alle sammen.

6: Det blir sagt, og det skal være sant, at da Åsa-Odin og med han diane kom til Norderlanda, tok de opp og lærte fra seg idretter som folk har drevet med lenge etterpå. Odin var den gjeveste av dem alle, og av ham lærte de alle idrettene, for han kunne dem først alle sammen, iallefall de fleste.
Når en skal si hva grunnen var til at han var så høyt æret, så var det dette: han var så vakker og verdig å se til når han satt mellom sine venner at alle måtte bli glade til sinns, men når han var ute i hærferd, så han stygg og farlig ut for sine uvenner; det kom av det at han kunne slike kunster at han skiftet farge og utseende på alle måter, etter som han ville. En annen grunn var dette at han talte så godt og så glatt at alle som hørte på, syntes det var det eneste sanne.
Han sa alt på vers, liksom en nå sier fram det som heter skaldeskap; han og hovgodene hans heter versesmeder, for det var med dem den kunsten kom opp i Norderlanda. Odin kunne gjløre det slik i et slag at uvennene hans ble blinde eller døve eller fulle av redsel, og våpenene beit ikke mer enn kjepper, men hans egne menn gikk brynjeløse og var gale som hunder og varger, de beit i skjoldene, var sterke som bjørner eller stuter; de drepte alle mennesker, og hverken ild eller jern beit på dem; det heter berserkergang.

7: Odin skiftet ofte ham; da lå kroppen som død eller sovende, men sjøl var han fugl eller dyr, fisk eller orm, og fór på et øyeblikk til fjerne land, i ærend for seg sjøl eller for andre. Han kunne også gjøre andre ting; med bare ord kunne han slokke ild, stille sjøen og vende vinden dit han ville; og han hadde et skip som het Skidbladne, som han fór over store hav på, men en kunne også tulle det sammen som en duk.
Odin hadde hos seg hodet til Mime, det sa ham tidender fra andre verdener; stundom vekte han opp døde av jorda eller satte seg under hengt mann, derfor ble han kalt draugekongen eller hengtes herre. Han hadde to ravner, som han hadde lært å tale, de fløy vidt ut over landene og sa ham mange tidender. Av alt dette ble han storlig vis.
Alle disse kunstene lærte han fra seg i runer og en slags sanger som heter galdrer, derfor kalles æsene for galdresmeder. Odin kunne den idrett som det følger den største makt med, og han øvde den sjøl, det er seid; derfor kunne han vite folks lagnad, og ting som ikke hadde hendt ennå, han kunne gi folk død eller ulykke eller vanhelse, han kunne ta vett eller kraft, og han kunne gi det til andre. Med denne trollskapen følger det så mye umandig med, at mannfolk ikke kan drive med den uten skam, og derfor lærte de gydjene denne kunsten.
Odin visste også om alt jordgravd gods, og hvor det var gjemt; og han kunne sanger som fikk alt til å lykke seg opp for ham; jord og berg og stein og hauger, og han bandt med bare ord dem som bodde der inne, og gikk inn og tok det han ville. Av disse trollkunstene ble han navngjeten, uvennene hans var redde for ham, men venne satte litt til ham og trodde på hans trollmakt og på ham sjøl. De fleste av kunstene sine lærte han til blotgodene, de var nest etter ham i all vistom og trollskap.
Mange andre lærte likevel mye av det, og fra dem har trollkyndighet bredt seg vidt og holdt seg lenge. Men folk blotet til Odin og de tolv høvdingene og kalte dem guder og trodde på dem lenge. Etter Odins navn laget de navnet Audun, og det kalte folk sønnene sine; av Tors navn er Tore eller Torain laget, eller andre navn er satt sammen med det, som Steintor eller Havtor, eller det er endret på flere måter.

8: Odin gav lover i landet, de samme som før gjaldt hos Æsene, han gjorde det blant annet til lov at alle døde skulle bli brent, og det de eide, båret på bålet med dem. Han sa at hver mann skulle komme til Valhall med slik rikdom som han hadde med seg på bålet; det han hadde gravd ned i jorda sjøl, skulle han også eie. Aska skulle bæres ut på sjøen eller graves ned i jorda. Til minne om stormenn skulle folk gjøre en haug, og etter alle slike menn som det hadde vært manns mot i, skulle de reise bautasteiner; denne skikken holdt seg i lange tider. Mot vinteren skulle det blotes for godt år, midtvinters for grøde, det tredje blotet skulle være om sommeren, det var seiersblot. I hele Svitjod gav de Odin skatt, en penning for hver nese, og han skulle verge landet for dem mot ufred og blote for dem i godt år.

Njord fikk ei kone som het Skade, hun ville ikke ha noe samliv med ham og giftet seg så med Odin; de hadde mange sønner, en av dem het Sæming, om han laget Øyvind Skaldespille dette:

Med jernskogmøy æsers ættfar, skaldguden, en skattjarl avlet, da disse to, stridsmenns venn og Skade, bygde i Manneheimen; og mange andre sønner fødte skigudinnen fra fjellet Odin.

Håkon jarl den mektige reknet sin ætt tilbake til Sæming. Dette Svitjod kalte de Manneheim, og Store Svitjod kalte de Gudeheim; fra Gudeheim hadde de mange ting å fortelle.

9: Odin døde sottedød i Svitjod, men da døden var nær, lot han seg merke med spydodd, og sa at alle våpendøde menn skulle høre ham til; han sa han ville fare til Gudeheim og ta imot vennene sine der. Nå trodde svearne at han var kommet til det gamle Åsgard og ville leve der til evige tider. Da tok de til med tro og bønn til Odin. Ofte trodde svearne han viste seg for dem føre store slag, noen gav han seier, andre bød han hjem til seg, det syntes de var gode vilkår, både det ene og det andre. Odin ble brent da han var død, brenningen var stor og staselig. Det var en tro de hadde at dess høyere røyken steig opp i lufta, dess høyere plass fikk han i himmelen, han som ble brent, og han ble mye rikere om det brant mye med ham.

Njord fra Noatun ble nå herre over svearne, og holdt ved med blotene; ham kalte så drotten, og han fikk skattegaver av dem. I hans dager var freden god, og det var godt år for alt, så godt at svearne trodde Njord rådde for åring og velstand blant folk. I hans dager døde de fleste av diane, alle ble brent, og siden dyrket folk dem med blot. Njord døde sottedød, han også lot seg merke til Odin før han døde, svearne brente ham og gråt mye ved grava.

10: Frøy tok så riket etter Njord; han fikk navnet drotten over svear og tok imot skattegaver av dem. Han var vennesæl og årsæl, liksom faren. Frøy bygde et stort hov i Uppsala og hadde sitt hovedsete der, til hovet la han alt han eide, land og løsøre. Slik ble Uppsala-rikdommen til, og den har alltid holdt seg siden. I hans dager ble det Frode-fred, da var det godt år i alle land og svearne ga Frøy æren for det, derfor ble han dyrket mye mer enn andre guder, så mye mer som folk i landet var rikere i hans dager enn de var før, fordi det var fred og gode åringer. Gerd Gymesdotter het hans kone, deres sønn het Fjolne.

Frøy hadde et annet navn, Yngve; navnet Yngve ble lenge brukt som hedersnavn i hans ætt, og hans ætlinger ble kalt ynglinger. Frøy ble sjuk, og da sotten ble verre, tenkte mennene hans ut et råd, og lot folk få komme og se ham; så bygde de en stor haug med dør og tre glugger i. Og da Frøy var død, bar de ham til haugen så ingen visste det, og sa til svearne at han levde, de gjemte ham der i tre år, og all skatten hellte de inn i haugen, gullet i en glugge, sølvet i den andre, og i den tredje kopperpengene. Da holdt år og fred seg.

Frøya holdt da blotene, for hun var nå den eneste som levde igjen av gudene, hun ble da så æret at etter hennes navn skulle en alle kvinner av høy ætt, de som nå heter fruer; likeså het enhver frøya over sin eiendom, og husfrøya hun som eier gard. Frøya var ustadig og mangesinnet. Hennes husbond het Od, døtrene het Hnoss og Gerseme; de var meget vakre, etter deres navn er de dyreste kostbarhetene oppkalt. Alle svear fikk nå vite at Frøy var død, men da år og fred holdt seg likevel, trodde de at slik kom det til å bli så lenge Frøy var i Svitjod, og så ville de ikke brenne ham; de kalte ham verdensgud og blotet til ham mest av alle for godt år og fred til alle tider siden.

11: Fjolne, sønn til Yngve-Frøy, rådde så over svear og Uppsala-rikdommen, han var mektig, årsæl og fredsæl. Da bodde Fred-Frode i Lejre; de bad hverandre hjem til seg og var venner. Engang Fjolne kom til Frode på Sjælland, var det stelt til stort gjestebud der, det var budt folk dit fra mange land. Frode hadde store hus på garden, det var bygd et svært kar der, mange alen høyt og stivet av med store tømmerstokker, det stod nedenunder i ei stue og ovenpå var det et loft med åpning i golvet, så de kunne helle drikken ned der og få blandet karet fullt med mjød. Det var en kraftig sterk drikk. Om kvelden fulgte de Fjolne til et soverom i loftet ved siden av, og følget hans også.

Utpå natta gikk han ut i svalgangen for å finne et visst sted, han gikk i søvnørske og var døddrukken. Da han skulle tilbake til soverummet, gikk han frametter svala og til den gale loftdøra og inn der, han mistet fotfestet og falt i mjødkaret og druknet. Så sier Tjodolv den kvinværske:

Sanne fikk i Frodes gard Fjolne det ord at han var feig: den vindløse våg i hornet skulle ende sjøkongens liv.

Sveigde tok riket etter faren. Han gjorde et løfte at han ville leite etter Gudeheim og Odin den gamle. Han fòr sjøl tolvte vidt om i verden, han kom helt til Tyrkland og Store Svitjod og møtte mange av sine frender der. Han var borte i fem år på denne ferda, så kom han tilbake til Svitjod og ble hjemme ei tid igjen. Han hadde fått ei kone som het Vana uti Vanaheim, deres sønn var Vanlande.

12: Sveigde gikk ut på nytt og lette etter Gudeheim. I østre Svitjod ligger en stor gard som heter Stein, der er det en stein så stor som et svært hus. Om kvelden etter solefall, da Sveigde gikk fra drikkebordet til sovehuset, så han bort mot steinen, og fikk se det satt en dverg innmed den. Sveigde og hans menn var svært drukne og løp bort til steinen, Dvergen stod i døra og ropte på Sveigde, han bad ham gå inn der om han ville finne Odin. Sveigde sprang inn i steinen, og steinen lukket seg straks etter ham, og Sveigde kom aldri igjen. Så sier Tjodolv den kvinværske:

Og Durnes ætts dørvakt, en lyssky dverg, narret Sveigde den gang modig inn i steinen. Dusles ætling fulgte dvergen, og søkkmines blanke sal av jotner bygd gapte over kongen.

13: Vanlande het Sveigdes sønn som fikk riket etter ham og rådde over Uppsala-rikdommen. Han var en stor hærmann og fòr vidt om i landene. Han gav seg til en vinter i Finland hos Snø den gamle, og der fikk han Driva, hans datter. Men om våren drog han bort, og Driva ble igjen; han lovte å komme tilbake før tre år var gått, men han kom ikke på ti år. Da sendte Driva bud etter Huld seidkone, men Visbur, sønnen hun hadde med Vanlande, sendte hun til Svitjod. Driva kjøpte av Huld seidkone at hun skulle seide Vanlande til Finland eller også drepe ham.

Mens seiden sto på, var Vanlande i Uppsala; han tok til å stunde etter å fare til Finland, men vennene og rådgiverne nektet ham å fare, og sa hans lengsel skyldtes trolldom av finnene; da ble han søvntung og la seg til å sove, men han hadde ikke sovet lenge før han ropte opp og sa at mara tråkket ham; folk kom til og ville hjelpe, men når de tok ham oppe ved hodet, tråkket hun ham på leggene så de nesten brakk, så tok de ham i føttene, da kvalte hun hodet, så der døde han. Svearne tok liket, og han ble brent ved ei elv som heter Skuta, der satte de bautasteiner etter ham. Så sier Tjodolv:

Med sin seid sendte heksa Vanlande til Viljes bror, da hun tråkket, trollekyndig heksekvinne på hærmenns fiende; på Skutas bredd ble brent gulløderen, som mara kvalte.

14: Visbur tok arv etter sin far Vanlande. Han fikk datter til Aude den rike, og gav henne tre storgarder i brudegave, og dertil en halsring av gull; de fikk to sønner, Gisl og Ondur. Visbur lot henne bli alene, og tok seg ei anna kone, og hun drog til far sin med sønnene. Visbur fikk en sønn som het Domalde, og Domaldes stemor lot seide ulykke over ham.

Da nå Visburs sønner var tolv og tretten år gamle, kom de til faren og ville kreve sin mors brudegave, men han ville ikke ut med den. Da sa de at gullhalsringen skulle bli til bane for den beste mann i hans ætt, og så fór de bort og hjem. Så tok de til med seid igjen, og nå seidet de for å få drept far sin. Da sa Huld volve til dem at hun kunne nok seide så det ble slik de ville; men det fulgte med at det heretter alltid skulle bli ættedrap i Ynglingeætta. Det gikk de med på. Deretter samlet de folk og kom over Visbur uventet om natta og brente ham inne. Så sier Tjodolv:

Og ilden, sjøens bror, slukte Visburs lystne kropp, da kongsstolens rette verger hisset skogtjuven på sin far, og glohunden gjøende beit storkongen ved eget ildsted.

15: Domalde tok arv etter sin far Visbur og rådde over landene. I hans dager ble det sult og nød i Svitjod. Da fikk svearne i stand store blot i Uppsala. Første høst blotet de med okser, men åringen ble ikke bedre likevel, neste høst tok de til med manneblot, men åringen ble den samme eller verre. Men tredje høsten kom svearne mannsterke til Uppsala da blotene skulle være; da holdt høvdingene råd, og de ble enige om det at uåret måtte komme av Domalde, kongen deres, og om at de skulle drepe ham og blote med for å få godt år, gå på ham og drepe ham og rødfarge offerbenkene med blodet hans; og det gjorde de. Så sier Tjodolv:

Det hendte før at sverdbærerne farget jord med fyrstens blod, og landets hær bar blodig våpen fra den døde Domalde, da sveafolket for årings skyld grisk ofret juters fiende.

16: Domar het Domalds sønn, han rådde så over riket. Han styrte landene lenge, og det var godt år og fred i alle hans dager. Om ham er ikke annet sagt enn at han døde sottedød i Uppsala, og ble ført til Fyrisvollene og brent der på elvebakken, og der står bautasteinene over ham. Så sier Tjodolv:

Ofte før jeg hørte etter hos gamle menn om fyrstens gravferd; om hvor Domar de bar på bål, til høyt tordnende Halvs bane; nå jeg vet det; brant verkbiten Fjolnes ætling ved Fyrisån.

17: Dyggve het sønn hans, som deretter styrte landene, og om ham er det ikke sagt annet enn at han døde sottedød. Så sier Tjodolv:

Jeg sa ei løgn, men Dyggves lik har nå Hel helst til gammen, Ulvs og Narves søster fikk kåre seg til mann en konge, og Lokes datter lekte da med Yngve-folkets eneherre.

Dyggves mor var Drott, datter til kong Danp, sønn til Rig, som var den første som het konge på dansk tungemål. Hans ættmenn brukte alltid siden kongenavnet på den øverste i landet. Dyggve var den første i sin ætt som ble kalt konge, før het de drotner og deres koner drotninger; hirden het drott. Og Yngve eller Yngunne kalte de hver enkelt mann av ætta til alle tider, og alle sammen var de ynglinger. Dronning Drott var søster til kong Dan den storlåtne, som Danmark har fått navn etter.

18: Dag het sønn til kong Dyggve, som fikk kongedømmet etter ham; han var så vis at han skjønte fuglemål. Han hadde en spurv, som fortalte ham det som det som hendte, den fløy rundt til mange land.

Det var engang spurven fløy til Reidgotaland til en gard som het Vorve; den fløy til åkeren til bonden og fikk seg mat; bonden kom til og tok en stein og slo i hjel spurven. Kong Dag ble ille ved fordi spurven ikke kom hjem; han ofret en galt for å spørre, og fikk det svar at spurven hans var drept på Vorve. Da bød han ut en stor hær og seilte til Gotland, og da han kom til Vorve, gikk han opp der med hæren og herjet; folket flydde unna lange veger. Kong Dag vendte tilbake til skipene med hæren da det kveldet, han hadde drept mange og tatt mange til fange. Men da de skulle over ei elv der hvor det heter Skjotansvad eller Våpnavad, så kom det løpende fram av skogen på elvebakken en arbeidstrell, han kastet en høygaffel inn i flokken, og den kom i hodet på kongen; han falt straks av hesten og døde. Den gang kalte de en høvding som var ute å herjet, for gram, og hærmennene var gramer. Så sier Tjodolv:

Dag, jeg hørte, døden hentet, * på sin ferd han ære søkte - da den vise til Vorve kom, spydslynger på spurvehevn. Og det ord i austerveg kongens menn fra kampen bar, at høyforken der drepte gramen, en slik som sprer Sleipnes nattverd.

19: Agne het Dags sønn, som var konge etter ham, en mektig og navngjeten mann, stor hærmann og en dugelig mann på alle måter. Det var en sommer kong Agne fór med hæren til Finland, der gikk han opp og herjet. Finnene samlet en stor hær og gikk til strid, Froste het høvdingen for dem. Det ble et stort slag, og kong Agne seiret, der falt Froste og mange med ham. Kong Agne fór med hærskjold over Finland og la det under seg og fikk dyktig med hærfang, han tok Skjålv, Frostes datter, og hadde henne med seg hjem, og likeså Loge hennes bror.

Da han kom hjem, la han til i Stokksund, han satte opp teltene sør på enga; den gang var det skog der. Kong Agne hadde den gullringen som Visbur hadde eid. Kong Agne tok Skjålv til ekte, hun bad kongen gjøre arveøl etter hennes far; han bød da til seg mange mektige menn og holdt et stort gjestebud, han var blitt helt navngjeten av denne ferden. Det ble holdt store drikkelag der, og da kong Agne ble drukken, bad Skjålv ham at han skulle passe på ringen som han hadde rundt halsen, og han tok da og bandt ringen godt fast om halsen på seg før han gikk for å sove. Teltet stod ved skogen og under et høyt tre, som skulle skygge mot solheten. Men da kong Agne hadde sovnet, tok Skjålv et digert snøre og bandt fast ringen, hennes menn slo ned teltstengene, kastet enden av snøret opp i greinene på treet og drog til, så kongen hang helt opp i greinene, og det ble hans bane.

Skjålv og hennes menn løp om bord i skipene og rodde bort. Kong Agne ble brent der, og siden heter det Agnafit på østsiden av Taur vest for Stokksund. Så sier Tjodolv:

Underlig var det om Agnes hær likte Skjålvs listige råd, da i lufta Loges dis heiste kongen ved halsringen; han ved Taur temme måtte Hagbards hest henge i galgen.

20: Alrek og Eirik het sønnene til Agne, de ble konger etter ham. De var mektige menn og store hærmenn og kunne mange idretter. De brukte å ri inn hester og temme dem, både til gang og trav, det kunne de bedre enn andre; de hadde ofte kappleik om hvem av dem som rei best eller hadde beste hesten. Så var det en gang de to brødrene rei ut på de beste hestene sine og bort fra de andre, de rei ut over vollene og kom ikke tilbake, og da så folk lette etter dem, fant de dem døde begge to, begge hodene var knust, men de hadde ikke noe våpen, uten hestebeksla, og folk tror de må ha drept hverandre med dem. Så sier Tjodolv:

Alrek falt, der også Eirik bane fikk, for brors våpen, og Dags frender drepte hinannen med ridehestens seletøy. Aldri før bar Frøys avkom hestegreier i strid som våpen.

21: Yngve og Alv var Alreks sønner, de fikk deretter kongedømmet i Svitjod. Yngve var en stor hærmann og alltid seiersæl, vakker, kunne mange idretter, sterk og kvass i strid, gavmild på gods og alltid glad; for alt dette ble han vidspurt og vennesæl. Kong Alv, hans bror, satt hjemme i landet og var ikke på hærtog; de kalte ham Elvse, han var fåmælt, maktsyk og uvennlig. Hans mor het Dageid, datter til kong Dag den mektige, som daglingene er ættet fra. Kong Alv hadde ei kone som het Bera, hun var vakrere enn andre kvinner, storslått og gladlynt.

Så var det en høst at Yngve Alreksson kom til Uppsala fra viking igjen, og det ble gjort stor stas på ham. Han satt gjerne lenge og drakk om kvelden, kong Alv gikk oftest tidlig til sengs. Dronning Bera satt ofte oppe om kvelden, og hun og Yngve satt og fjaset med hverandre. Alv snakket mange ganger til henne om dette, og bad hun skulle gå og legge seg før, han ville ikke ligge våken og vente på henne, sa han. Hun svarte ham og sa at den kvinne kunne være glad som fikk Yngve til mann og ikke Alv; han ble svært sint, for hun sa dette flere ganger.

En kveld kom Alv inn i hallen mens Yngve og Bera satt i høgsetet og talte med hverandre. Yngve hadde sverdet liggende over knærne. Folk var svært drukne og la ikke merke til at kongen kom inn. Kong Alv gikk til høgsetet, drog sverdet fram av kappa og stakk det gjennom Yngve, broren. Yngve sprang opp, drog sverdet og hogg Alv banehogg, og de falt begge to døde på golvet. Alv og Yngve ble hauglagt på Fyrisvollene. Så sier Tjodolv:

Han som drepte offergoden, Alv, lå sjøl død på stedet, da fyrsten farget sverdet avindsjuk i Yngves blod. Det var skam at Bera skulle egge kampens menn til drap, så brødre to ble hinannens død av åbrye i utrengsmål.

22: Hugleik het Alvs sønn, som ble konge over svearne etter de to brødrene, for Yngves sønner var barn ennå. Kong Hugleik var ingen hærmann, han satt i ro hjemme i landet. Han var svært rik og glad i penger; i hirden hadde han ofte allslags spillemenn, folk som spilte på harpe og gige og fele; han hadde også seidmenn hos seg og alskens trollkyndige folk.

Hake og Hagbart het to brødre, det var dugelige menn; de var sjøkonger og hadde stor hær, stundom seilte de ut sammen og stundom hver for seg. Hver av dem hadde mange kjemper med seg.

Kong Hake fôr med hæren sin til Svitjod mot kong Hugleik, men kong Hugleik samlet hær imot. Da kom det to brødre for å hjelpe ham, Svipdag og Geigad, framifrå menn begge to og store kjemper, Starkad Gamle var også der med ham den gang: kong Hake var sjøl ei stor kjempe.

De møttes på Fyrisvollene, der ble det et stort slag; Hugleiks folk tok snart til å falle; da gikk kjempene Svipdag og Geigad fram, men Hakes kjemper gikk seks mot hver av dem, og de ble fanget; så gikk kong Hake inn i skjoldborgen til kong Hugleik og drepte ham der, både ham og de to sønnene hans. Etter dette flyktet svearne. Men Hake la landet under seg og ble konge over svearne. Han satt nå hjemme i landet i tre år, og mens han satt i ro, drog kjempene hans fra ham i viking og fikk seg gods på den måten.

23: Jørund og Eirik var sønnene til Yngve Alreksson, de lå ute på hærskip hele denne tida og var store hærmenn. En sommer herjet de i Danmark, da møtte de Gudlaug håløygkonge og kom i strid med ham, og det endte med at Gudlaugs skip ble ryddet og og han sjøl fanget.

De satte ham i land på Straumøynes, og der hengte de ham. Hans menn kastet haug etter ham der. Så sier Øyvind Skaldespille:

Men Gudlaug galgen rei, Sigars øyk; østkongene var for sterke, Yngves sønner svinge lot den smykkedeler. Og liksvingeren på neset luter, et vindblåst tre, hvor vika deles; der på vidspurt Straumøynes står steinmerket på kongens grav.

De to brødrene Eirik og Jørund vant stor ære av dette, og de mente nå de var mye større menn enn før. De fikk høre at kong Hake i Svitjod hadde sendt fra seg kjempene sine. Da tok de vegen til Svitjod og samlet seg hær. Men da svearne fikk vite at ynglingene var kommet, drog store flokker av folk over til dem. Deretter seilte de inn Mälaren og styrte opp til Uppsala mot kong Hake, han gikk imot dem på Fyrisvollene, men hadde mye mindre folk. Der ble det et stort slag, kongen gikk fram så hardt at han felte alle dem som kom nær ham, til slutt felte han også kong Eirik og hogg ned merket for begge brødrene; da flyktet kong Jørund og hele hans hær.

Kong Hake fikk så store sår at han skjønte han ikke hadde lenge igjen å leve. Da lot han laste et hærskip han hadde, med døde menn og våpen, han lot det seile ut til havet, lot styret legge i lag og seilene dra opp, han lot slå ild i tyrived og tenne bål på skipet; været stod fra land. Hake var døden nær eller død da han ble lagt på bålet; så seilte skipet brennende ut i havet. Dette ble det talt meget om i lang tid.

24: Jørund, kong Yngves sønn. ble konge i Uppsala, han styrte landet og var ofte i viking om sommeren. En sommer tok han til Danmark med hæren; han herjet i Jylland og om høsten gikk han inn i Limfjorden og herjet der; han lå med sine menn i Oddesund. Da kom Gylaug håløygkonge dit med en stor hær. Han var sønn til den Gudlaug som er nevnt før. Han la straks til kamp mot Jørund, men da folk i land fikk se det, så dreiv de til fra alle kanter med både store og små skip; da måtte Jørund gi seg for overmakten og skipet hans ble ryddet; han løp på sjøen, men ble fanget og ført opp på land; kong Gylaug lot så reise en galge, leide Jørund bort til den og lot ham henge. Slik endte hans dager. Så sier Tjodolv:

Jørund fordum døden fant, ham liv ble nektet i Limfjorden, da høybrystet hest med reiptømmer bære skulle Gudlaugs bane, og Hagbards harde død også hersers herre strypte.

25: Aun eller Åne het Jørunds sønn, han ble konge over svearne etter far sin; han var en klok mann og stor blotmann; hærmann var han ikke, han satt hjemme i landet.

På samme tid som disse kongene det nå er fortalt om, levde i Uppsala, var først Dan den storlåtne konge over Danmark, han ble eldgammel; så kom hans sønn Frode den storlåtne eller den fredsomme og hans sønner Halvdan og Fridleiv; de var store hærmenn. Halvdan var eldst og fremst av dem i alt; han fór med hæren til Svitjod mot kong Aun, de hadde noen kamper mot hverandre og Halvdan seiret alltid. Til slutt flyktet kong Aun til Västergötland. Da hadde han vært konge i Uppsala i tjue år; han var nå tjue år i Götaland også, mens kong Halvdan var i Uppsala.

Kong Halvdan døde sottedød i Uppsala, og der er han hauglagt. Deretter kom kong Aun tilbake til Uppsala igjen, da var han seksti år; da fikk han i stand et stort blot, og blotet til langt liv for seg, han gav sin sønn til Odin og blotet ham. Kong Aun fikk svar av Odin, han skulle få leve i seksti år til. Så var Aun konge i Uppsala tjue år igjen. Da kom Åle den frøkne med sin hær til Svitjod mot kong Aun, det var Fridleivs sønn, de kjempet med hverandre og Åle fikk alltid seier; så flyktet kong Aun fra riket for annen gang og til Västergötland. Åle var konge i Uppsala i tjue år, til Starkad Gamle drepte ham.

Etter Åles fall kom kong Aun tilbake til Uppsala og rådde for riket ennå tjue år. Da gjorde han stort blot og tok den andre sønnen sin og blotet ham, og da sa Odin til ham at han skulle leve videre så lenge som han gav Odin en sønn hvert tiende år, og dessuten skulle gi et herred i landet navn etter tallet på de sønnene han ofret til Odin. Men da han hadde ofret den sjuende sønnen, levde han i ti år og var slik at han ikke kunne gå, han ble båret på en stol; så blotet han den åttende sønnen og levde ennå ti år, men da lå han til sengs; så blotet han den niende sønnen og levde ti år til; da drakk han av horn som et spedbarn. Da hadde Aun bare en sønn igjen og ville ta ham også til blot; så ville han gi Odin Uppsala og de herredene som ligger under det og kalle det Tiundaland; svearne forbød ham det, og det ble ikke noe av blotet. Så døde kong Aun og han er hauglagt i Uppsala. Siden heter det Ånesott når en mann dør av elde uten sjukdom. Så sier Tjodolv:

Aun, en gang, i Uppsala ånesott tåle kunne, seiglivet sugde han spebarnsmat for annen gang. Smalenden av stutens horn, kvass, mot hans munn var vendt; av plogdyrets spisse verge ættmenns øder liggende drakk, grånet konge mer ei maktet sjøl å heve oksehornet.

26: Egil het Aun den gamles sønn, han ble konge i Svitjod etter sin far; han var ingen hærmann og satt i ro hjemme i landet. Tunne het en trell han hadde, som hadde vært hos Aun den gamle og vært fehirden hans. Da nå Aun var død, tok Tunne en mengde løsøre og grov det ned i jorda. Men da Egil ble konge, satte han Tunne sammen med de andre trellene; dette likte han slett ikke, så løp han bort og mange andre treller med ham; de grov opp det løsøret han hadde gjemt, det gav han til mennene sine, og så tok de ham til høvding; siden kom det drivende alskens stygt pakk til ham, de lå ute på skogen, og stundom kom de ned i bygdene og rante eller drepte folk.

Kong Egil fikk høre om dette, og så tok han ut med hærenog lette etter dem. Men en kveld da han hadde slått seg ned for natta, kom Tunne med sitt folk uventet over dem og drepte mange av kongens menn. Da kong Egil merket det var ufred, satte han seg til motverge og satte opp merket sitt, men det var mange av hans menn som flyktet fra ham. Tunne og hans folk gikk modig på, og kong Egil så da ingen annen utveg enn å flykte; Tunne og hans menn jagde dem like til skogs, og siden vendte de tilbake dit folk bodde og rante og herjet, og nå fikk de ingen motstand lenger. Alt det Tunne tok i herredet, gav han til de menn som fulgte ham, derforvble han vennesæl og mannsterk. Kong Egil samlet hær og gikk til kamp mot Tunne, de sloss og Tunne vant, og Egil flyktet og mistet mye folk.

Kong Egil og Tunne kjempet med hverandre åtte ganger, og Tunne seiret alltid. Da flyktet Egil til Danmark, til Frode den frøkne på Sjælland. Han lovte kong Frode skatt av svearne om han ville hjelpe; Frode gav ham en hær og kjempene sine. Så fór Egil til Svitjod, og da Tunne fikk vite det, gikk han mot ham med sin hær, det ble et stort slag, og der falt Tunne. Kong Egil tok igjen riket sitt, og danene vendte hjem. Kong Egil sendte store og gode gaver til kong Frode hvert halvår, men betalte ingen skatt til danene, og likevel holdt vennskapet mellom han og Frode.

Etter at Tunne var falt, styrte Egil riket i tre år. Da hendte det en gang i Svitjod at en graokse som var eslet til blot, var blitt så gammel og så kraftig gjødd at den var blitt mannvond, og da de så ville ta den, rente den til skogs og ble vill og holdt til lenge i skogen og var til stor ugagn for folk. Kong Egil var svær til å veide, han rei ofte om dagen ut i skogen og veidet dyr. Så var det en gang han hadde ridd ut på veiding med mennene sine; kongen hadde drevet et dyr lenge og rei i fullt løp etter det inn i skogen og bort fra alle de andre. Da fikk han se graoksen og rei til og ville drepe den; oksen kom mot ham, og kongen stakk til den, men spydet skar ut; graoksen stakk hornene i sida på hesten, så den falt flat ned og kongen likeså; kongen sprang opp og ville dra sverdet, da kjørte oksen hornene i brystet på ham så de sto langt inn; så kom kongens menn til og drepte graoksen. Kongen levde bare en kort stund, og han er hauglagt i Uppsala. Så sier Tjodolv:

Og lovsæl av landet rømte Tys ætling for Tunnes ovmakt - men oksen i Egils bryst farget rødt sitt pannevåpen. Han jo før i øst hadde lenge hodet båret høyt - men nå stutens skjedeløse sverd kongen til hjertet stod.

27: Ottar het Egils sønn, han fikk riket og kongedømmet etter ham. Han holdt ikke vennskap med Frode, og da sendte Frode menn til for å hente den skatten Egil hadde lovt ham. Ottar svarte at svearne aldri hadde betalt skatt til danene, han sa at han ville heller ikke gjøre det; sendemennene vendte hjem. Frode var en stor hærmann. En sommer seilte Frode til = Svitjod med hæren, han gjorde landgang der og herjet, drepte mange og hærtok andre; han tok svære mengder i bytte, brente gardene mange steder og gjorde stort hærverk.

Sommeren etter fór kong Frode og herjet i austerveg, dette fikk Ottar høre, og at Frode ikke var hjemme i landet; da går han om bord i hærskip, seiler til Danmark og herjer der og får ingen motstand. Han får nå høre om stor hærsamling på Sjælland, så stevner han vest gjennom Øresund, seiler sør til Jylland og legger inn i Limfjorden og herjer i Vendsyssel; han brenner og legger landet helt øde mange steder.

Vott og Faste het Frodes jarler; dem hadde Frode satt til landvern i Danmark mens han var utenlands. Da nå jarlene hørte at sveakongen herjet i Danmark, så samlet de hær, sprang om bord på skipene og seilte sør i Limfjorden, der kom de helt uventet over kong Ottar, og la straks til kamp; svearne tok godt igjen, og det falt folk på begge sider, men etter hvert som det falt folk av danene, kom det bare mer fra bygdene omkring, og så la de til med alle de skip som fantes i nærheten; slaget endte med at Ottar falt der og det meste av hæren hans. Danene tok liket hans og flyttet det i land, der la de det opp på en haug og lot dyr og fugler rive i åtslet. De lagde ei Trekråke og sendte til Svitjod og sa at mer var han ikke verd, Ottar, kongen deres. Siden kalte de ham for Ottar Vendelkråke. Så sier Tjodolv:

Ottar falt under ørneklør, dugelig, for danske våpen; hærfuglen med blodig fot sparket i ham sør ved Vendel. Dette verk av Vott og Faste ble til sagn hos svenske folket, av Frodes jarler fra øylandet hadde drept den djerve kjempe.

28: Adils het kong Ottars sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han var konge lenge og ble svært rik. Han var også i viking, noen ganger om sommeren. Kong Adils kom med hæren til Saksland, der rådde en konge som het Geirtjov, hans kone het Ålov den mektige, det er ikke sagt noe om at de hadde barn. Kongen var ikke i landet. Kong Adils og hans menn sprang opp til kongsgården og rante der, noen tok buskapen og jagde den ned til strandhogg; det hadde vært ufrie folk, menn og kvinner, til å gjete buskapen, og dem tok de med seg alle sammen. Blant dem var ei jente, som var så vidunderlig vakker, hun kalte seg Yrsa.

Så seilte Adils hjem med byttet. Yrsa var ikke sammen med trellkvinnene; det var lett å merke at hun var klok, talte vel for seg og hadde gode kunnskaper om allting; folk likte henne godt og kongen aller best, og så ble det til at Adils holdt bryllup med henne. Så ble Yrsa dronning i Svitjod, og folk syntes hun var ei storslått kvinne i alle deler.

29: Kong Helge Halvdansson rådde den gang for Lejre, han kom til Svitjod med så stor hær at kong Adils ikke så seg annen råd enn å flykte unna. Kong Helge gikk i land med hæren og herjet og tok svært bytte; han tok dronning Yrsa til fange og hadde henne med seg til Lejre og tok henne til kone; deres sønn var Rolv Krake.

Da Rolv var tre år gammel, kom dronning Ålov til Danmark, hun fortalte Yrsa at hennes mann, kong Helge, var far hennes og Ålov hennes mor. Da vendte Yrsa tilbake til Svitjod til Adils og var dronning der så lenge hun levde. Kong Helge falt i hærferd. Rolv Krake var åtte år gammel da, og han ble tatt til konge i Lejre.

Kong Adils lå i stadig ufred med en konge som het Åle den opplandske, han var fra Norge. De kjempet på isen på Vänern, der falt Åle, og Adils seiret; dette slaget er det fortalt mye om i Skjoldungesaga, også om hvordan Rolv Krake kom til Uppsala til Adils. Den gang var det Rolv Krake sådde gullet på Fyrisvollene.

Kong Adils var så glad i gode hester, han hadde de beste hester som fantes på den tid; en av hestene hans het Sløngve, en annen Ravn, den hadde han tatt fra Åle da han var død, og under den ble avlet en annen hest som også het Ravn; den sendte han til kong Godgjest på Hålogaland. Godgjest rei den, men han kunne ikke få den til å stanse: så han falt av hesten og døde, det var i Omd på Hålogaland.

Kong Adils var til et Diseblot og rei hesten omkring disesalen, hesten snublet under ham, og kongen falt framover, hodet slo mot en stein så hausen sprakk, og hjernen fløt ut på steinen, det ble hans bane; han døde i Uppsala og ble hauglagt der, svearne reknet ham for en mektig konge. Så sier Tjodolv:

Jeg har hørt at Adils liv var det troll som tok engang; ærelysten av øykens bak Frøys ætling falle måtte. Og med grus grundig blandet ble kongssønns kloke hjerne; dø måtte den dådrike, Åles skrekk, i Uppsala.

30: Øystein het Adils sønn, som deretter rådde over Sveavelde. I hans dager falt Rolv Krake i Lejre. Den tida var det mange konger som herjet i Svavelde, både daner og nordmenn. Mange av dem var sjøkonger, de hadde stor hær og ikke noe land. Bare den kunne med rette kalle seg sjøkonge som aldri sov under sotet tak og aldri drakk i årekroken.

31: Solve het en sjøkonge som var sønn til Hogne på Nærøy, han herjet i austerveg da og hadde rike i Jylland. Han seilte til Svitjod med hæren. Kong Øystein var da på veitsle i ei bygd som heter Lovund, dit kom kong Solve uventet ei natt, han kringsatte huset kongen var i, og brente ham inne sammen med hele hirden. Så seilte Solve til Sigtuna og krevde å bli mottatt som konge å få kongsnavn, men svearne samlet hær og ville verge landet, det ble et slag så stort at det er sagt at det ikke endte på elleve dager; kong Solve seiret, og så var han konge over Sveavelde i lang tid, helt til svearne sveik ham, og han ble drept. Så sier Tjodolv:

For Øystein, vet jeg en lagnad hadde livets ende i Lovund gjemt, jydske menn i svears hjem brente kongen inne, sa man. Og skogens bitende sott over kongen ved åren kom, da tømmerhuset * tomtas hærskip - fullt av mannskap om fyrsten brant.

32: Yngvar het kong Øysteins sønn; han ble så konge over Sveavelde. Han var en stor hærmann og lå mye ute på hærskip, for Svearike var den gang svært utsatt for herjinger både av daner og av folk i austerveg. Kong Yngvar sluttet fred med danene og tik så til å herje i austerveg.

En sommer hadde han en hær ute og seilte til Estland og herjet der om sommeren; der det heter Stein. Da kom esterne innenfra landet med en stor hær, og det ble slag; landhæren var så svær at svearne ikke kunne stå imot; da falt kong Yngvar, og folket hans flyktet; han ble hauglagt der like ved sjøen, det er i Adalsysla, på fastlandet. Svearne seilte hjem etter denne useier. Så sier Tjodolv:

Opp det kom at de Yngvar hadde ofret, Syslas menn; estisk hær den lyse hærmann slo i hjel på stein ved sjøen, og østhavet synger nå Gymes havsang for svenskekongen.

33: Ånund het Yngvars sønn, som deretter fikk kongedømmet i Svitjod; i hans dager var det god fred i Svitjod, og han ble svært rik på gull og annet løsøre. Kong Ånund seilte med hæren til Estland for å hevne sin far; han gikk i land der med hæren og herjet rundt omkring i landet og tok stort hærfang, om høsten seilte han tilbake til Svitjod. I hans dager var det gode åringer i Svitjod, Ånund var en konge så vennesæl som få.

Svitjod har mange og store skoger, det er ødemarker der så store at det er mange dagsreiser over dem. Kong Ånund la stort arbeid og kostet mye på å rydde skogene og bygge langs rydningene; han lot også legge veger over ødemarkene, og da fant de mange steder i skogene bart land; der ble det store bygder; på denne måten ble landet bygd, for det var nok av folk i landet som ville bygge. Kong Ånund lot bryte veger over hele Svitjod gjennom både skog og myr, og fjellveger; der ble han kalt Braut-Ånund. Kong Ånund hadde hus og gard i hver storbygd i Svitjod, og fór på veitsle over hele landet.

34: Braut-Ånund hadde en sønn som het Ingjald. Da var det en konge i Fjadrundaland som het Yngvar, han hadde to sønner med sin kone, den ene het Alv, den andre Agnar; de og Ingjald var mest jevnaldrende. Det var bygdekonger mangesteds omkring i Svitjod den gang. Braut-Ånund rådde i Tiundaland, der er Uppsala, og der er alle-svears-ting. Der var det store blot, og dit kom mange konger, især midtvinters.

En vinter det var kommet fullt av folk til Uppsala, var kong Yngvar og sønnene hans der også, de var seks år gamle. Alv, kong Yngvars sønn, og Ingjald, sønn til kong Ånund, fikk i stand en gutteleik, hver skulle rå for sin flokk; men da de leikte, var Ingjald mindre sterk enn Alv, og det syntes han var så ille at han storgråt; da kom Gautvid, fosterbror hans, til, og leide han bort til Svipdag Blinde, som var hans fosterfar, og sa til ham at det hadde gått så ille, og at Ingjald var ikke så sterk og så kraftig i leiken han som Alv, sønn til kong Yngvar; Svipdag svarte da at det var en stor skam. Men neste dag lot Svipdag ta hjertet ut av en varg og steike det på spidd, og så gav han Ingjald kongssønn det å ete, og fra den stund av fikk han vondere og verre sinn enn noen andre.

Da nå Ingjald ble voksen, bad Ånund om kone for ham, det var Gauthild, datter til kong Algaut; han var sønn til kong Gautrek den milde, sønn til Gaut, som Gautland har fått navn etter. Kong Algaut var viss på at dattera måtte bli vel gift, når hun fikk sønn til kong Ånund, om han hadde slikt lynne som faren; og så ble hun sendt til Svitjod, og Ingjald holdt bryllup med henne.

35: Kong Ånund var på veg mellom gardene sine en høst med hirden, og kom til et sted som heter Himmelhei, det er noen trange fjelldaler med høye fjell på begge sider. Det regnet fælt, snøen hadde alt lagt seg på fjellene, og så gikk det et svært skred med stein og leire. Det kom over kong Ånund og følget hans, og der fikk kongen bane og mange med ham. Så sier Tjodolv:

Ånund ble steinet ned som Jonakers sønner, ved Himmelfjell; og lausungens lumske nag falt tungt på esters fiende; han som sjøl bygde røyser, borte ble i steinskredet.

36: Ingjald, kong Ånunds sønn, ble konge i Uppsala. Uppsalakongene var de fremste av kongene i den gang det var mange bygdekonger; det var fra den tid Odin hadde vært høvding i Svitjod. De som satt i Uppsala, var høvdinger alene over hele Sveavelde helt til Agne døde; men da ble riket først delt mellom brødrene, slik som før er skrevet, og siden ble riket og kongedømmet spredt i ætta, ettersom den greinte seg ut; noen konger ryddet store skoger og bygde der og fikk større rike på den måten. Så da Ingjald fikk riket og kongedømmet, var det mange bygdekonger, som før er skrevet.

Kong Ingjald lot stelle til stort gjestebud i Uppsala og ville holde arveøl etter sin far kong Ånund; han lot bygge en sal som var like stor og like gildt utstyrt som Uppsal, den kalte han Sjukongesalen, det var satt opp sju høgseter i den. Kong Ingjald sendte menn over hele Svitjod og bød til seg konger og jarler og andtre stormenn; til dette arveølet kong Algaut, Ingjalds måg, og kong Yngvar fra Fjadrundaland og de to sønnene hans, Agnar og Alv, kong Sporsnjall fra Närike og kong Sigverk fra Åttundaland; men kong Granmar fra Södermannland kom ikke. De seks kongene fikk sete i den nye salen, ett høgsete stod tomt av dem som kong Ingjald hadde latt sette opp. Alt folk som var kommet, fikk sete i den nye salen. Kong Ingjald hadde gitt sin hird og alt sitt eget folk sete i Uppsal.

Det var skikk den gang at når en skulle holde arveøl etter konger og jarler, så skulle den som holdt det, og skulle ta imot arven, sitte på trinnet foran høgsetet helt til ei skål ble båret inn som de kalte Brageskåla; da skulle han stå opp og ta imot Brageskåla og gjøre et løfte, og så drikke ut skåla; så skulle de leie ham til høgsetet som hans far hadde hatt, da var han kommet til full arv etter faren.

Slik ble det gjort her òg; da Brageskåla kom inn, stod kong Ingjald opp og tok imot et svært dyrehorn; så gjorde han det løfte at han skulle øke riket så det ble én gang til så stort mot alle himmelhjørner eller også dø; så drakk han ut hornet. Og da folk var blitt drukne om kvelden, sa kong Ingjald til Folkvid og Hulvid, Svipdags sønner, at de og deres menn skulle væpne seg om kvelden slik de hadde tenkt. De gikk ut til den nye salen, de satte ild på den, og så tok salen til å flamme opp, og der brant det inne seks konger og alle deres menn, og de som prøvde å komme ut, ble straks drept. Etter dette la kong Ingjald under seg alle de rikene som kongene hadde hatt, og fikk skatter av dem.

37: Kong Granmar fikk høre om dette, og han mente han kunne vite at samme lagnad var eslet ham også, om han ikke var på vakt. Samme sommer kom kong Hjorvard, han som de kalte Ylving, til Svitjod med hæren sin, han la til i en fjord som heter Myrkvafjord. Da nå kong Granmar hørte det, sendte han menn til ham og bad ham til gjestebud med hele hæren; han tok imot dette, for han hadde ikke herjet i kong Granmars rike. Da han kom til gjestebud, ble det stor glede.

Om kvelden, når de skulle drikke skåler, var det skikk hos konger som satt hjemme i eget land og i gjestebud som de lot holde, at de skulle drikke tvimenning om kveldene, en mann og ei kvinne sammen så langt det rakk, de som ble til overs, skulle drikke hver for seg. Men det var vikinglov å drikke alle i en flokk, om det så var i gjestebud. Kong Hjorvards høgsete var satt rett imot høgsetet til kong Granmar, alle hans menn satt på samme benken. Da sa Granmar til Hildegunn, dattera si, at hun skulle bu seg og bære øl til vikingene, hun var den vakreste kvinne en kunne se. Hun tok en sølvkalk og fylte den, så gikk hun fram til kong Hjorvard og sa: "Alt godt for Ylvinger, ved Rolv Krakes minne!", drakk kalken halvt ut og gav den til kong Hjorvard. Han tok kalken og handa hennes med, og sa hun skulle komme og sitte hos ham; hun svarte at det var ikke vikingskikk å drikke tvimenning med kvinner. Hjorvard sa at det var ikke umulig at han kom til å skifte skikk, gi opp vikingloven og heller drikke tvimenning med henne. Da satte Hildegunn seg hos ham, og de drakk sammen og talte om mange ting om kvelden.

Dagen etter, da kongene Granmar og Hjorvard møttes, fridde Hjorvard og bad om Hildegunn. Kong Granmar talte saken for sin kone Hild, og for de andre stormennene, og sa at de ville få god hjelp av kong Hjorvard, og nå ble det høye rop, og alle mente dette var et godt råd, og det endte med at Hildegunn ble festet til kong Hjorvard, og han holdt bryllup med henne; kong Hjorvard skulle så bli hos kong Granmar, for han hadde ingen sønn til å ta vare på riket sammen med seg.

38: Samme høst samlet kong Ingjald en hær og ville gå mot kong Granmar og Hjorvard, mågen hans; han hadde hær ute fra alle de rikene han hadde lagt under seg før. Og da de to mågene hørte om dette, samlet de folk i sitt rike, og til hjelp kom kong Hogne og Hilde, sønn hans, de rådde for Östergötland. Hogne var far til Hild, som kong Granmar var gift med. Kong Ingjald gikk i land med hele sin hær og hadde mange flere folk, hærene støtte sammen og kampen ble hard, men da de hadde kjempet en liten stund, flyktet de høvdingene som rådde i Fjadrundaland og for vestgøtene, og de fra Nürike og Åttundaland og hele den hæren som kom fra disse landene, og de løp til skipene. Nå var kong Ingjald kommet i stor nød etter dette og fikk mange sår og kom seg så vidt på flukt til skipene; men Svipdag Blinde falt der, fosterfaren hans, og begge Svipdags sønner, Gautvid og Hulvid. Kong Ingjald vendte tilbake til Uppsala og var lite glad for denne ferden; han syntes han skjønte nå at en hær han fikk fra den delen av riket som var tatt med hærferd, ville være utro mot ham. Deretter var det stor ufred mellom kong Ingjald og kong Granmar. Da det var gått lange tider på denne måten, fikk deres venner dem til å forlike seg, og kongene satte stevne med hverandre og møttes og sluttet fred, det var kong Ingjald og kong Granmar og hans måg kong Hjorvard; den freden skulle vare så lenge alle tre kongene levde; det ble bundet med ed og trygdemål.

Våren etter tok Granmar til Uppsala og blotet for fred om sommeren, som skikk var; da falt spådommen for ham slik at det så ut som om han ikke skulle leve lenge. Han vendte da hjem i riket sitt.

39: Høsten etter fór kong Granmar og mågen hans, kong Hjorvard, til ei øy som heter Sela og tok veitsle der på gardene sine, og mens de var der på veitsle, kom kong Ingjald dit ei natt med hæren, kringsatte huset og brente dem inne med hele følget. Deretter la han under seg hele det riket som kongene hadde hatt, og satte høvdinger over det. Kong Hogne og Hilde, sønn hans, rei ofte opp i Sveavelde og drepte kong Ingjalds menn, som han hadde satt over det riket kong Granmar, mågen deres, hadde hatt. Den varte i lange tider denne ufreden mellom kong Ingjald og kong Hogne, men kong Hogne greide da likevel å holde riket sitt for kong Ingjald så lenge han levde.

Kong Ingjald hadde to barn med kona si, den eldste het Åsa, den andre Olav; Gauthild, kong Ingjalds kone, sendte gutten av sted til Bove i Västergötland, som var hennes fosterfar. Der vokste han opp sammen med Sakse, Boves sønn, som de kalte Flette.

Folk sier at kong Ingjald drepte tolv konger, og alle sveik han med løfte om fred; de kalte ham Ingjald Illråde, han var konge over størstedelen av Svitjod. Åsa, sin datter, giftet han med kong Gudrød i Skåne, hun liknet sin far i sinn; det var Åsa som fikk Gudrød til å drepe sin bror Halvdan; Halvdan var far til Ivar Vidfavne. Åsa fikk også drept Gudrød, sin husbond.

40: Ivar Vidfavne kom til Skåne etter at farbroren Gudrød var falt, han drog straks sammen en stor hær og fór like opp i Svitjod. Åsa Illråde var kommet dit til sin far i forvegen. Kong Ingjald var nettopp på veitsle på Räning da han fikk vite at kong Ivars hær var kommet der like ved; kong Ingjald skjønte at han ikke hadde noen styrke til å slåss med Ivar, han så også grant at om han la på flukt, ville fiendene hans komme drivende til fra alle kanter. Da valgte han og Åsa en utveg som det går sagn om, de drakk alle folkene døddrukne, og så lot de tenne ild på hallen, og der brant hallen og alt folk som inne var, kong Ingjald med. Så sier Tjodolv:

Og røyk veltet på Räning, da ild kvalte Ingjald levende, og hustjuven steig igjennom guders ætling på gloheit lest. Slik lagnad sjelden var blant svearne, * det alle syntes - at han sjøl, en djerv konge, skulle ende sitt eget liv.

41: Ivar Vidfavne la under seg Sveavelde, han tok også hele Danevelde og en stor del av Saksland og hele Østrike og femtedelen av England. Av hans ætt er de siden kommet de av danekongene og sveakongene som har vært enekonger. Etter at Ingjald Illråde gikk Uppsalavelde ut av ynglingeætta i rett linje, den som en kunne rekne fra far til sønn.

42: Da nå Olav, sønn til kong Ingjald, fikk høre at faren var død, reiste han sin veg og tok med seg alt det folk som ville følge ham, for hele sveamugen reiste seg som en mann for å jage ut kong Ingjalds ætt og alle hans venner. Olav fór først opp i Närike, men da svearne fikk spurlag på ham, kunne han ikke være der lenger. Så reiste han vestover gjennom skogene til ei elv som faller nordfra ut i Vänern og heter Elv. Der slo de seg ned, de tok til å rydde i skogen, brente og bygde siden, det ble snart store bygder der, og det kalte de Värmland; det var stort og godt land. Men da det spurtes i Svitjod at Olav ryddet skoger, kalte de ham Tretelgja, de syntes det var skam for ham.

Olav giftet seg med ei kvinne som het Solveig eller Solva, datter til Halvdan Gulltann vest fra Solør. Halvdan var sønn til Solve som var sønn til Solvar, sønn til Solve den gamle, han var den første som ryddet i Solør. Mor til Olav Tretelgja het Gauthild, og hennes mor het Ålov, datter til Olav den klarsynte, konge i Närike. Olav og Solva hadde to sønner, Ingjald og Halvdan. Halvdan vokste opp i Solør hos morbroren Solve, og ble kalt Halvdan Kvitbein.

43: Det var en mengde mennesker som fór fredløse fra Svitjod for kong Ivar. De hørte at Olav Tretelgja hadde mye godt land i Värmland, og så kom de drivende til ham i slike flokker at landet ikke kunne tåle det, og det ble fælt uår og sult. Det gav de kongen skylden for, ettersom svearne alltid pleier å gi kongen skylden for både gode og dårlige år. Kong Olav var ikke noen stor blotmann, og det likte ikke svearne, de trodde det var det uåret kom av. Så samlet svearne hær og gikk imot kong Olav, de kringsatte huset hans og brente ham inne og gav ham til Odin og blotet ham for godt år. Det var ved Vänern. Så sier Tjodolv:

Og ved vågen lik hylende varg ilden åt opp Olavs lik; Fornjots sønn, den glofagre, plukket pynten av sveakongen. Fra Uppsala den ætling av rikets herrer da lengst var reist.

De av svearne som hadde mer vett, skjønte nå at uåret kom av at det var flere mennesker der enn landet orket å bære, og at kongen ikke kunne noe for det. Så fant de på å gå med hele hæren vest over Eidskogen, de kom fram helt uventet i Solør; der drepte de kong Solve og fanget Halvdan Kvitbein, ham tok de til høvding over seg og gav ham kongsnavn. Han la under seg Solør, og siden gikk han inn på Romerike med hæren og herjet der og tok det fylket med hærferd.

44: Halvdan Kvitbein var en mektig konge; han var gift med Åsa, datter til opplandskongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedmark. Halvdan og Åsa hadde to sønner, Øystein og Gudrød. Halvdan tok mye av Hedmark og Toten og Hadeland, og mye av Vestfold. Han ble en gammel mann og han døde sottedød på Toten, etterpå ble han flyttet ut i Vestfold og hauglagt der det het Skæreid i Skiringssal. Så sier Tjodolv:

Hvermann vet at Halvdan saknet ble av stridsmeklere; for Hel sjøl til steinrøysa tjodkongen på Toten tok, og Skæreid i Skiringssal står bøyd over brynjekongen.

45: Ingjald, kong Halvdans bror, var konge i Värmland, men etter hans død la kong Halvdan Värmland under seg og fikk skatter der og satte jarler over det så lenge han levde.

46: Øystein, sønn til Halvdan Kvitbein, ble konge etter ham på Romerike og i Vestfold; han var gift med Hild, datter til Eirik Agnarsson, som var konge i Vestfold. Agnar, Eiriks far, var sønn til kong Sigtrygg i Vendsyssel. Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens kong Halvdan Kvitbein ennå levde. Halvdan og sønnen Øystein fikk da hele Vestfold under seg, og Øystein rådde i Vestfold så lenge han levde.

Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne allslags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort. Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den. Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet sklip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane. Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla. Så sier Tjodolv:

Og Øystein slått av bommen fòr til Hel, Lokes datter, og nå ligger under steinrøys rik høvding på raets kant, der hvor iskald Vadla-elva går i vågen hos gøtske konge.

47: Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat. Han var en stor hærmann og var lange tider i viking og hentet seg rikdom. Han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar. Holtan i Vestfold var hovedgarden hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre. Så sier Tjodolv:

Og til møte Lokes møy tredje kongen fra livet kalte, da Halvdan Holtanbonden, hadde nytt det norner bød. Og seierens menn siden gjemte budlungen der i Borre.

48: Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømmet etter ham. Han ble kalt Gudrød den stormodige, og noen kalte ham Veidekonge. Han hadde ei kone som het Alvhild, datter til kong Alvarin fra Alvheim, og med henne fikk han halve Vingulmark. Deres sønn var Olav, som siden ble kalt Geirstadalv. Alvheim kalte de den gang landet mellom Raumelv og Göta älv.

Da Alvhild var død, sendte Gudrød menn vest til Agder til den kongen som rådde der, Han het Harald Granraude; de skulle fri til Åsa, dattera hans, for kongen; men Harald sa nei. Sendemennene kom tilbake og sa kongen hvordan det var gått.
Men en stund etter satte kong Gudrød skip på vannet, og så seilte han med stor flåte vest til Agder, han kom helt uventet på dem, gjorde landgang og kom til Haralds gard om natta; da Harald merket at en hær var kommet over ham, gikk han ut med alt det folk han hadde, det ble kamp, men overmakten var for stor. Der falt Harald og Gyrd, sønn hans. Kong Gudrød tok stort hærfang, han tok Åsa, datter til kong Harald, med seg hjem og holdt bryllup med henne. De hadde en sønn som het Halvdan.
Den høsten Halvdan var årsgammel, fór kong Gudrød på veitsler; han lå med skipene sine i Stivlesund. Det var mye å drikke der, kongen ble svært drukken, og om kvelden da det var mørkt, ville kongen i land; men da han kom på landgangen, løp det en mann mot ham og stakk spydet gjennom ham, det ble hans bane. Mannen ble drept straks, og om morgenen, da det ble lyst, kjente de ham igjen, det var dronning Åsas skosvein. Hun la heller ikke skjul på at det var henne som hadde stått bak. Så sier Tjodolv:

Gudrød ble,
den gjeve konge,
felt med svik
for lenge siden;
mot høvdingen
hevnsjukt hode
dødsråd la,
da han var drukken.

Og Åsas
ærendsvein
snikmyrdet
hjelmkledd konge.
Budlungen
ble på bredden
av Stivlesund
stukket ned.

49: Olav tok kongedømmet etter sin far. Han var en mektig mann og en stor hærmann. Han var vakrere og større av vekst enn folk flest. Han fikk bare Vestfold; for kong Alvgeir tok under seg hele Vingulmark, han satte Gandalv, sønnen sin, over det. Så gikk Gandalv og faren hardt fram på Romerike og tok størstedelen av dette rike og fylke.
Hogne het sønnen til Øystein den mektige, opplandskongen; han la nå under seg hele Hedmark og Toten og Hadeland. Da gled også Värmland bort fra Gudrødssønnene, folk der vendte seg til sveakongen med skattegaver. Olav var i tjueårs-alderen da Gudrød døde, og da hans bror Halvdan skulle ha riket sammen med ham, delte de det mellom seg, slik at Olav fikk vestre delen og Halvdan søndre. Kong Olav bodde på Geirstad, han fikk verk i foten og døde av det, og han er hauglagt på Geirstad. Så sier Tjodolv:

Og i Norge
trivdes nå
ei grein av Odins
sterke ætt;
Olav fordum
med ovmot rådde
det vide land
i Vestmar,

til fotverk
ved foldens strand
kortet livet
for kjempers venn.
På Geirstad
gravd i haug
ligger kampglad
hærkonge.

50: Ragnvald het kong Olavs sønn, han var konge i Vestfold etter sin far. Han ble kalt Heidumhære, om ham diktet Tjodolv den kvinværske Ynglingatal. Der sier han så:

Av kjennenavn
som konge har,
vet jeg det beste
under himmelen blå:
Ragnvald
vognstyreren,
heidumhår
heter han.

Skrevet : 2005-01-28/00:49:54

Tilbake