DIVERSE NORSKE FOLKETONER Norge i rødt, hvitt og blått (Lyrikk: Finn Bø Melodi: Lars-Erik Larsson) Hvor hen du går i li og fjell, en vinterdag, en sommerkveld, ved fjord og fossevell, fra eng og mo med furutrær, fra havets bryn med fiskevær, og til de hvite skjær møter du landet i trefarvet drakt, svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt. Se, en hvitstammet bjerk oppi heien rammer stripen av blåklokker inn mot den rødmalte stuen ved veien; det er flagget som vaier i vind! Ja, så hvit som det hvite er sneen, og det røde har kveldsolen fått, og det blå gav sin farge til breen, det er Norge i rødt, hvitt og blått. En vårdag i en solskinnsstund På benken i studenterlund der sitter han og hun, to unge nyutsprungne russ, to ganske nylig tente bluss, i tyve grader pluss. Hun er som en gryende forsommerdag som farves av gjenskinnet fra det norske flagg. Ja, så hvit som det hvite er kjolen, og så rødt som det rø`hennes kinn, hennes øyne er blå som fiolen, hun er flagget som vaier i vind. Han har freidig og hvitlugget panne, og en lue i rødt har han fått. Med en lyseblå tiltro til landet står vår ungdom i rødt, hvitt og blått. De kjempet både hun og han! Nå lyser seirens baunebrann utover Norges land. Mot himlen stiger flagg ved flagg som tusen gledesbål i dag for alle vunne slag. Det knitrer som før over hytte og slott et flammende merke i rødt og hvitt og blått. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå. Se, det glitrer på ny over byen i det røde og hvite og blå. La det runge fra gaten og torget over landet som nordmenn har fått: Du er vårt, du er vårt, gamle Norge! Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Sønner av Norge (Chr.Blom) Sønner av Norge, det eldgamle rike, sjunger til harpens den festlige klang! Mandig og høytidsfullt tonen la stige! Fedrenelandet innvies vår sang. Fedrene minner herlig opprinner hvergang vi nevner vår fedrenestavn. Svulmende hjerter og glødende kinner hyller det elskte, det hellige navn. Oldtid, du svant, med din hellige flamme blusser i nordmannens hjerte ennu; enn er av ætt og av kraft han den samme, enn står til frihet og ære hans hu, og når han kveder, Norriges heder, svulmer hans hjerte av stolthet og lyst. Ham er selv Sydens de yndigste steder intet mot Norriges snedekte kyst. Nordmannen/Millom bakkar og berg (Lyrikk: Ivar Aasen) Millom bakkar og berg ut med havet hever nordmannen fenget sin heim, der han sjølv hever tufterna gravet og sett sjølv sine hus uppå deim. Han såg ut på dei steinutte strender, det var ingen som der hadde bygt. "Lat oss ryddja og byggja oss grender, og so eiga me rudningen trygt." Og han vandest til vågnad og møda, der han laut vera herdig og sterk, men han høyrer med hugnad ei røda um stor manndom og dugande verk. Kring om dalen stod fjelli som grindar, men um bergi var grasgrøne band; der han gjekk millom heidar og tindar og der såg han so vidt yver land. Han såg ut på det bårute havet; der var ruskut at leggja utpå; men der leikade fisk ned i kavet, og den leiken den vilde han sjå. Fram på vetteren stundom han tenkte: "Giv eg var i eit varmare land!" Men når vårsol i bakkarne blenkte, fekk han hug til si heimlege strand. Og han lyddest til framande strender, der var alltid for trongt og for tett, og han lengtade til sine grender, og på heimvegen gjekk det so lett. Han var før til at våga og strida, og han likade dan, som var sterk, og som inkje mot fåren mun kvida, der det spurdes um dugande verk. Og når liderne grønkar som hagar, når det laver av blomar på strå, og når næter er ljose som dagar, kan han ingenstad venare sjå. Sud um havet han stundom laut skrida. Der var rikdom på benkjer og bord; men kring um såg han trældomen kvida, og so vende han atter mot nord. Når han kom på dei rikaste leider, såg han tidt at han litet var kjend; men han visste ein vyrdnad og heider, som kann bu i den armaste grend. Lat no andre om storleiken kivast, lat deim bragla med rikdom og høgd! Millom kaksar eg litet kann trivast, millom jamningar helst eg er nøgd. Lat oss vona, han endå med æra um sin rett måtte verja so vel, at kvar lurande tvingar må læra, at han fær inkje honom til træl. "Lat deim hava den æra, dei kunna, og sin rikdom og styrke dertil, når som berre dei meg vilja unna at få råda min arv, som eg vil." Dei gamle Fjell (Lyrikk: Ivar Aasen) Dei gamle Fjell i Syningom er altid eins at sjaa, med same gamle Bryningom og same Toppom paa. I Bygdom byggja Sveinarne, og Huset stender laust; men dei gamle Merkesteinarne dei standa lika traust. Paa Fjellom er det leikande at ganga til og fraa og kring um Toppen reikande so vidt um Land at sjaa: til Havet kring um Strenderna med Skip som Fuglar smaa, og til Fjelli kring um Grenderna med tusund Bakkar blaa. Der er so mange Hendingar i Bygdom komne til; me sjaa so mange Vendingar alt paa eit litet Bil. Dei hava snutt um Vollarne og flutt og rudt og bygt; men dei gode gamle Kollarne dei standa lika trygt. So stod dei gjenom Tiderna vel mange tusund Aar. Og Graset voks um Liderna, og Lauvet kom kvar Vaar. og Vinden tok um Topparne og Vatnet tok um Fot; men dei gilde gamle Kropparne dei toko traust i mot. Av Hav kom Sjomann sigande og lengtad' etter Land, daa saag han Fjelli stigande og kjendest ved si Strand. Daa kom det Mod i Gutarne, som saag sin Fødestad. Ja dei gode gamle Nutarne dei gjera Hugen glad. Blant alle lande (Lyrikk:Ole Vig) Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet mitt hjerte nest! Det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Fra vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland. Jeg elsker eder, i gamle fjell med høye tinder og dype vell, med skog om barmen og jern i armen til tidens kveld. Jeg elsker eder, i bekker små, i stolte fosser, i fjorder blå, I sjøer blanke, hvis stille tanke kan stjerner nå. Jeg elsker furu- og bjerkelund med toneklangen fra fuglemunn, og meget aner de dunkle graner i vårens stund. Jeg elsker bølgen, hvor frihet gror, de dype daler, hvor freden bor, de lier fagre og gylne akre på odelsjord. Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk, som fremad skrider, om enn det glider en smule dorsk. Jeg elsker høylig mitt modersmål, det klinger kraftig som herdet stål fra hjertes grunne i folkemunne hos Per og Pål. Dog mest jeg elsker det folkeferd som har sitt hjem mellom fjell og skjær, hvor unge hedrer de gamle fedre som bygde her. Anne Knutsdotter (Tekst: C. P. Riis) Eg heiter Anne Knutsdotter, Kari er mi mor, og Truls han er min bror. Me bur oppå ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel. Ja, plassen ligg sø høgt, høgt oppe i ein ur, alt under berge-mur og det er ikkje meir enn at vi på simpelt vis kan fø to kyr og ein gris. Og kyrne heiter Dagros, Fagros, gamle Fagros, grisen heiter Giss, Giss, Giss. Og heile dalen ser vi der oppe fulla godt, men all ting er så smått, for folka dei er slett ikkje større enn som så- når dei der nede gå. Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel. Om sommar'n er det moro å gå og samle bær i munn og neverkopp. På stovetaket veks det to unge hegge-kjerr som geita eter opp. Og geita heiter Snøgga, Stygga, Lurverygga, høna heiter Tipp, Tipp, Tipp. Og vinteren kan jamt ikkje vera oss for god med frost og fok og snjo; då kan det ofte over dei fjortan dagar gå som vi inkje folk får sjå. Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel. Og far min han er kramkar, han strevar trottug nok og fér så vidt omkring. Ho mor, ho steller huset, eg spinner på min rokk men han Truls gjer ingenting. Og plassen heiter Uren, Luren, Himmelturen, Steinrøys, Steinrøys, Sveltihel. Pål sine høner Pål sine høno på haugæin utsleppte, hønun så lett over haugæin sprang; Pål på hønom kunna fornemme at røven va ute med rompun så lang: "Klukk, klukk, klukk!" sa høna på haugom. Pål han flaug og rengde mæ augom: "Nå tør e ikkje komå heim åt 'n mor!" Pål hæin gjekk lite lenger utpå haugæin, fekk hæin sjå røven på hønun og gnog; Pål hæin tok se ein stein uti nevæin, dugle' hæin da te røvé slo. Røven flaug, så rompa ho rista, Pål hæin gret for høna hæin mista: "Nå tør e ikkje komå heim åt 'n mor!" "Ha e nå nebb, å ha e så klø, å visste e berre kor røvæin låg, skull e døm både rispe å klore frama te nakke å bak over lår. Skam få æille røvæin raue, Gu' gje at døm æille var daue, så skull e komå heim åt 'n mor! Ikkje kæinn 'o verpe, å ikkje kæinn 'o gålå, ikkje kæinn 'o krupe, å ikkje kæinn 'o gå. E fær gå me åt kvæinn å målå å få att mjølé e forliste igår." "Men skitt," sa 'n Pål, "e æ ikkje bange, kjeften å mo'e ha hjòlpé så mange. Nå tør e nok komå heim åt 'n mor!" Pål hæin køinne på kvæinné te å sleppe, så at dæ jomma i kòr ein væigg, så atte agnæin tok te å fuke å døm vart lange som geiteræigg. Pål hæin ga se te læje å knæiggje: "Nå fekk e like for høna å æiggjé, nå tør e trygt komå heim åt 'n mor!" Håvard Hedde (Lyrikk:Mads Berg) Eg heiter Håvard Hedde, og er so ven ein kar. No vil eg burt og gifta meg og rydja meg ein gard. Eg bur upp under fjell, og gjenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell! Eg heiter Håvard Hedde og bur upp under nut; No vil eg burt og gifta meg, eg vil 'kje lenger ganga gut. Eg bur upp under fjell, og gjenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell! Garden han er liten, men skogen han er god. Der heve eg tvo furor, og dei skal stå i ro. Eg bur upp under fjell, og gjenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell! Når borni dei vert mange, og skuldi aukar på. So høgg eg ned den eine, den andre ho lyt stå. Eg bur upp under fjell, og gjenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell! Men når me verte gamle og kvar skal hava sitt, so høgg eg ned den andre, og då er skogen kvitt. Eg bur upp under fjell, og gjenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell! Det var no ikkje undrands, at Håvard totte vondt; Han reiste ifrå Lanje: Den myrke Haustenott. Eg bur upp under fjell, og gjenta hev eg lova. Eg svik ho inkje hell! Han reiste ifrå Lanjei, og då var gjenta fest; Men det var med ein annan, det hev han trega mest. Eg bur upp under fjell. Og gjenta hev eg lova - ho sveik meg likevel. Per Spelmann Per spelmann han hadde ei einaste ku. Han bytte bort kua, fekk fela igjen. Du gode gamle fiolin, du fiolin, du fela mi. Per spelmann han spela og fela ho lèt, Så gutane dansa, og jentene grèt. Du gode gamle fiolin, du fiolin, du fela mi. Og om eg vart gammal som stein under bru, Så aldri eg byter bort fela for ku. Du gode gamle fiolin, du fiolin, du fela mi. Og om eg vert gammal som mose på tre, så aldri eg byter bort fela for fè. Du gode gamle fiolin, du fiolin, du fela mi. Og om eg vart gammal som skorpe på graut, så aldri eg byter bort fela for naut. Du gode gamle fiolin, du fiolin, du fela mi Å, vesle Kari vår Å, vesle Kari vår, så lita som hu går, Hu lokka ein kar ifrå Hallingdal Med sale og med hest og med sylvknappa vest. Med gullstava hår og med sprotabelte på. Å, teleguten visste sitt eige beste, Kaupte seg ei drift med fe og med heste. Føre kom Kari lullands og lokkands, Etter kom teleguten diltands og hoppands på silkesokka. Eg veit ei lita jente ja, eg kjenne ho så vel, eg veit ei lita jente nord i skogen. Med raude kinner, augo blå, med fine hender, føter små; eg veit ei lita jente nord i skogen. Med blomstertjønna langt til skogs, så langt, så langt til skogs, der talatrosten synger så om kvelden. På sætervollen stod ei ven'e jente glad og lo, for trast austan tjønna der gjekk losen. Og raud og rund gjekk solen att om åsen ned i vest, så mørkt, ja så mørkt det vart i skogen. På sætervollen ga ei ven'e jente bort sitt ja. Eg har ein liten kjærest nord i skogen Kråkevisa Og mannen han gjekk seg i vedaskog, hei fara i vedaskog. Då sat der ei kråke i lunden og gol. Hei fara. Faltu riltu raltura. Og mannen han tenkte med sjølve seg: Skal tru no den kråka vil drepa meg? Og mannen han snudde om hesten sin, så køyrde han heim att til garden igjen. Å høyr, du min mann, kva eg spørje deg: Kvar vart det av veden du køyrde til meg? Eg køyrde no slett ingen ved til deg, for kråka ho svor ho sku drepa meg. Og no har eg aldri høyrt større skam! Har du høyrt at ei kråke har drepe ein mann? Men kråka kom etter på taket og gol, og mannen han opp gjennom ljoren for. Og mannen han spente sin boge for kne, så skaut han den kråka så ho datt ned. Så spente han føre dei folane ti, men kråka ho sprengde alle de. Så flådde han kråka og lema ho sund, ho vog innpå seksten og tjue pund. Av skinnet så gjorde han tolv par skor, det beste paret det gav han til mor. Og kjøtet han salta i tunner og fat, og tunga han hadde til julemat. Av tarmane gjorde han tolv par reip, og klørne han brukte til møka-greip. Og nebben han brukte til kyrkje-båt, som folk kunne sigla på frå og åt. Og munnen han brukte te mala korn, og øyro han gjorde til tutar-horn. Av augo så gjorde han stoveglas, og nakken han sette på kyrkja til stas. Og den som kje kråka kan nytta så, hei fara kan nytta så, han er ikkje verd ei kråke å få. Hei fara. Faltu riltu raltura Nordmannssang Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet mitt hjerte nest! Det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland! Jeg elsker eder, i gamle fjell med høye tinde rog dype vell, med skog om barmen og jern i armen til tidens kveld. Jeg elsker eder, i bekker små i stolte fosser, i fjorder blå, i sjøer blanke, hvis stille tanke kan stjerner nå. Jeg elsker furu og bjørkelund, med toneklangen fra fuglemunn, og meget aner de dunkle graner i vårens stund. Jeg elsker bølgen hvor frihet gror, de dype daler, hvor freden bor, de lier fagre og gylne akre på odelsjord. Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk, som fremad skrider, om enn det glider en smule dorsk. Jeg elsker høylig mitt modersmål, det klinger kraftig som herdet stål fra hjertets grunne i folkemunne hos Per og Pål. Dog mest jeg elsker det folkeferd som har sitt hjem mellom fjell og skjær, hvor unge hedre de gamle fedre som bygde her. Jeg elsker bonden i kofte grå og fattigmannen, hvis seng er strå, og alle makter som ei forakter de simple små. Norges Skaal (musikk: Andre Gretry. Lyrikk: Johan Nordahl Brun) For Norge, Kjæmpers Fødeland, Vi denne Skaal vil tømme, Og naar vi først faae Blod paa Tand, Vi sødt om Frihed drømme; Dog vaagne vi vel op engang Og bryde Lænker, Baand og Tvang; For Norge, Kjæmpers Fødeland, Vi denne Skaal udtømme! Hver tapper Helt, blandt Klipper fød, Vi drikke vil til Ære; Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være! Den vrede Livvagts Vaabenbrag Forklarer trolig Nordmænds Sag. Hver ærlig Norsk, blandt Klipper fød, Vi drikke nu til Ære! En Skaal for Dig, min kjække Ven, Og for de norske Piger! Og har Du en, saa Skaal for den! Og Skam faae den, som sviger! Og Skam faae den, som elsker Tvang Og hader Piger, Viin og Sang! En Skaal for Dig min kjække Ven, Og for de norske Piger! Og nok en Skaal for Norges Fjeld, For Klipper, Snee og Bakker! Hør Dovres Echo raabe: "Held!" For Skaalen tre Gang takker. Ja tre Gang tre skal alle Fjeld For Norges Sønner raabe Held; Endnu en Skaal for Dig mit Fjeld, For Klipper, Snee og Bakker Åsgårdsreien (Lyrikk: Johan Sebastian Welhaven (1807-1873) Musikk: "Valkyrierittet" av Richard Wagner) Lydt gjennem Luften i Natten farer et Tog paa skummende sorte Heste. I Stormgang drage de vilde Skarer. de have kun Skyer til Fodefæste. Det gaaer over Dal, over Vang og Hei, gjennem Mulm og Veir; de endse det ei. Vandreren kaster sig ræd paa Veien. Hør hvilket Gny - det er Asgaardsreien! Thor, den stærke, med løftet Hammer, staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget; han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer belyse det natlige Tog ved Slaget. Da klinge Lurer, da er der en Støi af Bjælder og ringlende Ridetøi, da hyler Sværmen og Folket lytter med stigende Angst i de dirrende Hytter. Åsgaardsreien i Fylking rider ved Høst og Vinter i barske Nætter, men helst den færdes ved Juletider; da holder den Fest hos Trolde og Jetter, da stryger den lavt over Eng og Sti og farer den larmende Bygd forbi - da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden; thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden! Naar Øllet virker i Bjælkestuen og vækker de hedenske Juleskikke, og Ilden kaster sit Skin fra Gruen paa svingede Knive og vilde Blikke, da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt; da høres de natlige Skarers Ridt, da knager Væggen, da dandser Kruset; thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset. Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage tre hellige Juledage til Ende. Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage, og Brudgommens ei mellem Ungersvende. Der stod en Glands i den bonede Hal af dækkede Borde og dyrt Metal, der fandtes en Skat, som er kommet for Orde, af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde. Og lystigt durede Trommer og Giger, og Brudgommen traadte sin Dands mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger - da gik vel Hallingen let og kraftigt! Til Dandserens vældige Kast og Hop fløi Ternen om som en surrende Top; da strømmede Larmen og Spillet sammen, da drønede Hallen af Liv og Gammen. Den tredie Kveld, da Øllet var drukket gjennem al den Helg af Gamle og Unge, da var vel Tørsten i Laget slukket, men Karlene vare drukne og tunge. Vor Brud havde atter sin Krone paa; thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae. Og nu tog Kjøgemesteren Ordet og krævede Stilhed med Slag i Bordet. Da styrtede ind i det bænkede Gilde de vidt berygtede Seims-Bersærker; Øinene rullede mørke og vilde, paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker. De gjorde et Sprang over Hallens Gulv - ja, det var Brødrene Grim og Ulv! Grim, der nys var forskudt af Bruden, kom nu selvanden, og var ei buden. De døsige Gjæster foer op med Bæven og havde kun liden Hu til at stride. Hver ravende Mand, der knyttede Næven, blev grebet i Bringen og kastet til Side. Brudgommen satte sit Bæger ned, steeg op paa Bænken og bad om Fred. Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte; det var just Brudgommens Liv, det gjældte. Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge og danned' en Vagt om den haardt Betrængte; bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge, de stode ved Høisædet indestængte. Den ældste Kvinde i deres Flok blottede nu sin graanede Lok, og gav saa Brudgommen Sønnenavnet, og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet. Men Brødrene endsed' ei Kvindemildhed, de stormede frem over Borde og Bænke og splittede Kvindernes Flok med Vildhed - da var der ei længer paa Fred at tænke. De greb' deres Offer og slæbte ham hen til Hallens Dør og ud gjennem den. Da blev der en rasende Kamp i Gaarden, og Gjæsterne fulgte i vild Uorden. De styrtede ud med Blus og med Brande; thi over Egnen rugede Mørket. Da saae de Brudgommen opreist stande; nu var han af Vinterens Luftning styrket. Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød - saa gav han igjen hvad de Andre bød. De Trende danned' et rædsomt Knippe, og Ingen af dem vilde Taget slippe. Da tumlede Grim med Eet overende, og Blodet strømmed ham bredt af Brystet. Des haardere brødes de andre Tvende og holdt hinanden i Rygtag krystet. Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord, og Kniven alt mod hans Strube foer. men Ulv holdt inde og stod bedøvet, og skjælved og bæved som Aspeløvet. Thi gjennem Luften i Mulmet sused et huiende Tog paa fnysende Heste; det foer over Skoven mod Brudehuset, og vilde det blodige Gilde gjæste. Da klang der Lurer, da blev der en Støi af Bjælder og ringlende Ridetøi. Nu var det nær - det kom over Heien - der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien! Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel, der kastede Rædsel i alle Barme; det hvirvled afsted i voxende Stimmel, det slog med Vinger, det greb med Arme. Da var det Ulv blev draget i Haar, og slynget i Luften og ført af Gaard, ja ført over Skov, over Fjeldetinde - han spurgtes ei meer, han var ei at finde. Da Larmen stilned om Rædselsstedet, laae Grim af Dødskampen sammenkrummet, men Brudgommen blev over Sneen ledet, og sattes paa Hynden i Gjæsterummet. Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød, han svæved en Tid mellem Liv og Død; men han blev pleiet og vel forbundet, om Vaaren havde han Alt forvundet. Nu sidder han bøiet og høit bedaget, og kan sin Æt omkring Arnen samle, nu sidder han ofte med Sagn i Laget og korter Tiden for Unge og Gamle. Saa var det seneste Julekveld, da Ungdommen raabte: "Fortæl, fortæl!" Da flammed hans Blik, da saae han tilbage, da maned han frem sine Bryllupsdage. Se Norges blomsterdal (Lyrikk: Dr. Andreas Aabel) Se Norges blomsterdal! Farvel du kvalme fangekrok, den ville graneskog er nå så deilig sval! Trala-lala-lala Ja, lystelig det er i Nord blant fjell og li og fjord. blant fjell og li og fjord. Hør fjellets stolte foss! Nyss brøt den vintrens bånd og tvang; nå går den fritt sin gang og brummer bass til oss. Tyss! Gjøk fra bjerkekvist sitt «ku ku» slår av hjertens grunn, litt klosset er hans munn, han mener: «Takk for sist!» På friske, grønne eng står blomster, røde, gule, blå og reder alver små en yndig brudeseng. Så blå som himlens hvelv fra hyttens dør, så skjelmsk på klem, to øyne titter frem og ler som Frøya selv. Og får vi enn en skur-- litt regn gjør bondens åker godt! Vi skydde aldri vått, det er mot vår natur. Når hjem til dont og by vi vende må fra landets lyst, med glemmegei ved bryst vi synger høyt mot sky: Trala-lala-lala Ja, lenge blomstre gamle Nord med fjell og li og fjord! med fjell og li og fjord! Kom mai du skjønne milde Kom mai du skjønne milde, gjør skogen atter grønn, og la ved bekk og kilde, fiolen blomstre skjønn. Hvor ville jeg dog gjerne, at jeg igjen deg så. Akk - kjære mai, hvor gjerne gadd jeg i marken gå. Om vin'tern kan man have så mangt et tidsfordriv, man kan i snøen trave, åja, et lystig liv. Men når seg lerker svinge, mot sky med liflig slag på engen om å springe, det er en annen sak. Kom derfor mai du milde, gjør skogen atter grønn, og la ved bekk og kilde, fiolen blomstre skjønn. Hvor ville jeg dog gjerne, at jeg igjen deg så. Akk - kjære mai, hvor gjerne gadd jeg i marken gå. No ser eg atter slike fjell og dalar (Lyrikk og musikk: Aasmund O. Vinje) No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg. Og same vind den heite panna svalar: Og gullet ligg på snø som før det låg. Det er eit barnemål som til meg talar og gjer meg tankefull, men endå fjåg. Med ungdomsminne er den tala blanda. Det strøymer på meg så eg knapt kan anda. Ja livet strøymer på meg, som det strøymde når under snø eg såg det grøne strå. Eg drøymer no, som før eg alltid drøymde når slike fjell eg såg i lufti blå. Eg gløymer dagsens strid, som før eg gløymde når eg mot kveld av sol eit glimt fekk sjå. Eg finner vel eit hus som vil meg hysa når soli heim til natti vil meg lysa. Alt er som før. Men det er meir forklåra, så dagsens ljos meg synest meire bjart, og det som beit og skar meg, så det såra, det gjerer sjølve skuggen mindre svart. Sjølv det som til å synda tidt meg dåra, sjølv det gjer harde fjellet mindre hardt. Forsona koma atter gamle tankar: Det same hjarta er som eldre bankar. Og kvar ein stein eg som ein kjenning finner: for slik var den eg flaug ikring som gut. Som var det kjempor, spør eg kven som vinner av den og denne andre høge nut. Alt minner meg. Det minner, og det minner til soli bort i snøen sloknar ut. Og inn i siste svevn meg eingong huggar dei gamle minne og dei gamle skuggar Evige Åsatro (Torbjørn Sandvik, Glittertind) Tor med sin hammer drar over Nordens land Der regn, lyn og redsel farer i en orkan Vrede og sinne ses fra Midgards jord Der torden gjaller over fjell, li og fjord. Enhver ble kalt til en siste krig Et samlet rike måtte gå ut i strid For Odin, for visdom, ære og tro I Norden skulle bare hedninger bo! Vikingens dager ble glemt! Vår kultur og vår arv ble gjemt! Tiden er inne for å gjenskape den tid; Tors hjemkomst, Tors hjemkomst for evig. Gjallarhornets dype lur durte gjennom skipenes ror Til staute menn som ville kjempe for sitt rike i nord! Nå ligger hver eneste by i ruiner Min sjel er i flammer, mitt hjerte det griner Allting er glemt, og svunnet hen Bare spor og drømmer finnes igjen. Vikingens dager ble glemt! Vår kultur og vår arv ble gjemt! Tiden er inne for å gjenskape den tid; Tors hjemkomst, Tors hjemkomst for evig. Karl den store (Torbjørn Sandvik, Glittertind) Giv akt godt folk, vær rede for å slåss, vi entrer snart grønt land I en iskald natt med vind fra nord Snart går klostere i brann La nordstjernen vise oss den vei mot trusselen fra sør Karl den store med sin hær gir oss blod på tann Vi kjemper til vi dør Det staute folk fra Norden holder fast ved sin stolte tro En barbarisk vrede ble satt til livs da Karl den store ville se blod Mann etter mann står nå på dekk med blikket vendt mot øst Der solen atter viser seg og taler blod utav sin røst Når striden kaller må man kjempe og slåss for sin rett til å være fri Med sverd i hand og øyne i brann mot fiendens tyranni Det staute folk fra Norden holder fast ved sin stolte tro En barbarisk vrede ble satt til livs da Karl den store ville se blod Det staute folk fra Norden holder fast ved sin stolte tro En barbarisk vrede ble satt til livs da Karl den store ville se blod