Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Våkn opp og stig opp av ditt leie om natten Fornem hva du aner i skyggenes spill Sku inn i deg selv før du ser andre steder.

Vers 2

SideToppBilde

Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: nótt þú rís-at nema á njósn séir eða þú leitir þér innan út staðar.

Vers 2

heim

meg

ideologi

asatru

kunst

kaos

gestrbok

lenker


Åsatru Gínungagap De 9 Verdener Óðinn Gudene Yggdrasil Valkyrier Ragnarok Myter Sagaer Skaldeskap

Gínungagap - fra endeløst tomrom til den store skapelsen

I begynnelsen, før himmelen, stjernene, jorden og havet var skapt, var det ingenting. Kun den store bunnløse avgrunnen Ginnungagap. Fimbultys (Odins) ånd svevde hvilende over dypet. Oventil, lengst i Nord var Nivlheim; den hvilende guddommelige tanke. Nedentil, lengst i Sør var Muspellsheim; det hvilende guddommelige skjød. Og i midten lå tomrommet Ginnugagap. Så våknet universet fra sin hvile, og fra midten av det iskalde Nivlheim strømmet det det ut elleve floder fra brønnen Hvergelmir, universets lunge som puster rytmisk og som styrer universets åndedrett. De fosset utenfor kanten og ned til Ginnugagap, hvor de frøs til is. Slik ble den ene kanten av Ginnugagap dekket av kulde, is, snø og fuktighet. I Muspellsheim sprutet det flammenende gnister opp og til Ginnugagap. Fimbulty sa "La det smeltende rimet gi spore til liv", og med det vokste det til en svær kjempe kalt Ymir, jotnenes far. Formet av kulden og vekket til live av varmen fra gnister som fløy fra oventil til nedentil oppstod det bevisste guddommelige krefter, universets energi.

Ved siden av Ymir - som av rimtussene blir kalt Auregelmir - det faste stoffets overhode og opphav - ble kuen Audhumbla til. Fra hennes spener strømmet det fire elver av melk som Ymir livnærte seg på. En natt da Ymir sov, begynte han å svette og så vokste det opp en mann og en kvinne under venstre armen på han, de to første jotner, deretter begynte bena hans og parre seg og avlet frem grusomme skapninger, og fra dem kom rimtussene. Kaos og uorden hersket. Omkring Ymir og Audhumbla var det store salte rimslåtte steiner. Audhumbla begynte å slikke på steinene. Første dag da hun slikket på steinen fremkom en manns hår, neste dag en manns hode, og på tredje dag steg en hel mann ut. Hans navn var Bure, han var vakker, stor og mektig, og den første fra en gudeslekt.

Bure fikk en sønn som het Borr. Han avlet tre sønner med jotunkvinnen Bestla - datter av Bolthorn. Tre vakre, mektige sønner ved navn Odin, Vilje og Ve. Borrs sønner - de første legemligjorte naturlover - bestemte seg for gjøre opprør mot kaoskreftene, mot Ymir og hans barns uorden. Glødende virvelvinder ble ordnet og gnistene fra Muspellsheim ble til stjerner. De tre sønnene drepte Ymir og flyttet han til midten av Ginnugagap der det fremdeles var stille, og skapte jorden av han. Av blodet hans lagde de sjøen og vannet, hans kjøtt ble til jorden, benene ble til fjell, av tennene hans ble det stein og ur. Vannet fra hans blod fløt utover og bandt jorden sammen. Så tok de hausen hans og gjorde himmel av den, satte den opp over jorden med 4 hjørner, og under hvert hjørne satte de en dverg. Dvergene heter Austre, Vestre, Nordre og Søndre. Av Ymirs hår skapte de skoger, og hans hjerne ble til skyer. På den lange melkesjøen utenfor jorden, var landet til jotunættene. Midgard var navnet på jorden og i himmelen bygde sønnene borgen sin Åsgard, som skulle være gudenes bolig. Bruen Bifrost skulle skille disse heimene. Av Ymirs øyenbryn lage de et skyedekkende forsvarsverk rundt Midgard og Åsgard, slik at vi skulle bli adskilt fra jotnene.

Gnister fra Muspellsheim og noen flammer fra Surts brennende sverd ble satt på himmelen, både øverst og nederst for å lyse over himmel og jord. De gav alle ildene hvert sitt sted å være. Slik ble døgnet delt opp i natt og dag og årsregningen ble mulig. Ikke før gudesønnene satte gnistene på himmelen ble solen og månen til. Solen varmet og gresset vokste. Máni (Månen) gikk først og Sól (Solen) kom etter, begge dradd over himmelen av hester. Under hestenes hover hadde gudesønnene skjult jernkull. Mellom solen og jorden står et skjold, Svalinn - den skinnende gudenes skjold; berg og hav ville brenne hvis det falt fra. Hugruner er risset på skjoldet. Odin gav Natt, datter av Norvi, og Dag, sønn av Jord og Delling, to hester og to kjerrer og satte dem på himmelen, til å vært døgn ri over himmelen. Natt rir først, trukket av Rimfaks og Dag kommer etterpå trukket av Skinnfaks. Sköll heter ulven som følger Sól ned i havet, Hati heter an annen ulv som skal løpe foran himmelens klare brud Máni. Disse ulvene ble født østenfor Midgard i jernskogen til en gyger (jotunkvinne) og de mettes av alle mennerskers liv som dør - den mektigste ulven er Mánagarm som engang skal sluke Máni. Vinter, sønn av Vindsvalr - den vindkalde og Sommer, sønn av Svasadr - den milde ble satt til å være årstider. Høst og Vår går inn under dem. Vinden som farer rundt over jorden, som aldri kan sees kommer fra jotunen Hræsvelg som sitter ved himmelens ende mot nord i ørneham. Fra hans enorme vinger kommer vinden.

Odin, Vilje og Ve skapte også menneskene. En dag da de gikk langs stranden fant de to tømmerstokker flytende i land. De tok dem opp, og Odin gav dem blod, ånde og liv. Vilje gav dem vett og rørsle, og Ve gav dem åsyn, tale, hørsel og syn. Brødrene gav dem klær og navn, kalte mannen Ask og kvinnen Embla. Av disse to er menneskeætten som fikk bo innenfor Midgard vokset fram.

Æsene var navnet på Odins gudeslekt. De formeret seg og ble til slutt 12 æser: Odin, Tor, Balder, Tyr, Brage, Heimdall, Hod, Vidar, Vale, Ull, Forsete og Loke. Åsynjene (de kvinnelige æsene) var: Frigg, Saga, Eir, Gefjon, Fulla, Sjofn, Lofn, Varr, Vår, Syn, Hlin, Snotra, Trud, Gná, Idunn og Sól. Den andre gudeætten var vanene. De var vakre og rene, de meste kjente vanegudommene er søskenparet Frøy og Frøya, avkom av Njord. Ordet vane (vanir) kommer fra vanr som betyr vann. Forskjellen mellom de to gudeslektene, æsene og vanene, er at æsene er himmelens og den faste materiens guder, vanenene er vannets guder. Æsene er verdens skapere, de er livets ånder. De er tillagt menneskelig skikkelse og fremferd men alt i høyere og edlere form. De har bundet seg sammen med vanene og er i livet uatskillige. Benevelsen gud kommer av at de er gode. Sammen sitter æsene og vanene ofte rundt Yggdrasil ("verdenstreet", den store asken midt i Åsgard) å prøver å styre skjebnen på jorden og himmelen på best mulig måte og lever igjennom menneskene, som igjen lever igjennom dem. Naturens evige sirkel.

verden


Skrevet : 2004-10-22/03:47:00

Tilbake

valkyriebilde

Siste oppdatering : 2006-12-02/20:54:11
Les artikkelen

Siste innriss : 2023-05-13/17:17:46
Les gjesteboken

Antall besøkende : 791086